Sør-Varanger kommune har nesten 70 millioner i merforbruk så langt i 2022. Konsekvensene av noen år med konkurser, korona og krig viser seg nå for fullt. Ingen bør være overrasket. En varslet krise vil mange kunne hevde. Befolkningen flytter sørover, og de som blir igjen lager ikke nok barn. Sparekontoen vår (ja, for den er vår) er tilnærmet tom, og rentekostnadene vokser.

Kommunestyret har bestilt utredninger fra administrasjonen innenfor en rekke områder denne høsten med et mål for øyet: Å spare penger. For noe må det jo være å hente, ettersom Sør-Varanger kommune driver vesentlig dyrere enn kommuner vi liker å sammenlikne oss med.

En nedleggelse av kommunens mest veldrevne skole er derimot å starte i feil ende. Forslaget som nå er på høring der Hesseng-samfunnet deles i to, ja det er så radikalt og kontroversielt at det fremkaller frysninger.

Denne typen styring og ledelse hører overhode ikke hjemme i et velfungerende norsk lokaldemokrati i 2022. Prosessen tærer på tilliten til administrasjon og politisk ledelse, og vi som foreldre håndterer daglig barn som nå er usikre på fremtiden. Nå må tallene vike, og blikket løftes.

Mye som kan måles

Det sies at når det viktige ikke er målbart, da blir det målbare viktig. Og jammen er det mye som kan måles i denne saken. Hoder, kvadratmeter, kroner, avstander, ansatte og kilowattimer. Administrasjonen måler og fremskriver etter alle kunstens regler (det er jo jobben deres). Etter flere år med skolestrukturdebatter i Sør-Varanger er det lagt ned betydelig arbeidsinnsats på nettopp dette.

Tallene presenteres i en kontekst som er vanskelig å motbevise. Historiefortellingen fra administrasjon er overveldende. Men tallene kan også knuses. Historien kan fortelles i et annet perspektiv. Et perspektiv der målbare i dag, ikke betyr noe for kostnaden på sikt, og der regnestykket tar inn andre variabler.

Jeg kunne servert argumenter om smådriftsfordeler, nærhet og kvalitet. Jeg kunne ment noe om barns psykiske helse og kostnadene ved dette. Jeg kunne sagt mye om innsparingspotensialet ved tidlig innsats. Jeg kunne belyst kostnadene bak sykefraværstallene i store enheter med umyndiggjorte ansatte. Sånn kunne vi holdt på til en av oss ble lei. Problemet er bare at vi begge tar feil.

For det viktige i denne saken er jo å finne ut av om nedleggelsen av Hesseng flerbrukssenter bidrar til at vi som kommune når våre strategiske målsettinger og vekst og utvikling. Dette er dessverre umulig å måle. En grundig konsekvensutredning med hjemmel i en knallgod strategisk utviklingsplan ville kanskje vært et godt sted og starte?

Visjonen om befolkningsvekst

Sør-Varanger kommune har et vedtak om å utvikle lokalsamfunn som gir grunnlag for befolkningsvekst i alle deler av kommunen, og et ønske om å dimensjonere tjenesteproduksjonen for en samlet befolkning på 12 000 innbyggere. For en fantastisk visjon!

På hvilken måte ser vi for oss at en nedleggelse av Hesseng flerbrukssenter skal understøtte dette vedtaket? Har vi i det hele tatt dekning for å ta en sånn avgjørelse i våre egne strategidokument?

Resultatet av forslaget som nå foreligger vil være en styrt avvikling av Hesseng som boområde i løpet av én generasjon. Det er vanskelig å se for seg at dette vil være lønnsomt og fornuftig for kommunen på sikt.

- Jeg valgte Hesseng

Jeg er tilflytter. Uten sånne som meg blir Sør-Varanger kommune aldri 12.000 innbyggere, gitt dagens samfunnsutvikling. Jeg kunne valgt å bosette meg hvor som helst i landet. Jeg valgte Hesseng. Hesseng var stedet jeg ønsket å etablere meg, gifte meg og lage barn.

Jeg valgte Hesseng fordi jeg ville ha et godt liv. Et enkelt liv. Et trygt liv. Et liv med høy livskvalitet på utsiden av tidsklemma. For livskvalitet oppstår i den tiden du har til overs i hverdagen, etter at du har trukket fra antallet minutter med uønsket friksjon. Og som alle vet, består året primært av hverdager. Masse hverdager. Mandag til fredag. Hverdagene er livet, og helga er unntakstilstand.

Det å bosette seg på Hesseng var et bevist valg for å redusere mengden friksjon i min hverdag, og dermed sikre høy livskvalitet for alle i familien.

Livskvalitet oppstår i den tiden du har til overs i hverdagen etter at du har trukket fra antallet minutter med uønsket friksjon.

Livskvalitet oppstår i den tiden du har til overs i hverdagen etter at du har trukket fra antallet minutter med uønsket friksjon

Daniel Mood

Sju kriterier

Hvorfor er livskvalitet viktig? Jo, det reduserer sykefravær, det motvirker ensomhet, det forhindrer samlivsbrudd og det gir overskudd til bidrag på andre nødvendige arenaer i lokalmiljøet. Hesseng oppfyller i dag mine sju kriterier for livskvalitet for en familie med små barn: 1. Sikker jobb. 2. Akseptabel kvadratmeterpris/ledige tomter. 3. Gangavstand til barnehage (med garantert plass). 4. Gangavstand til skole (med garantert plass). 5. Et fungerende idrettslag med et anstendig tilbud. 6. Gangavstand til matbutikk. 7. Gangavstand til fri natur.

Også endres jo kravene underveis i livet så klart, men akkurat nå trenger vi småbarnsfamilier som ønsker å bosette seg hos oss.

Mange småbarnsfamilier.

Jeg tror vi gjør lurt i å ikke tukle for mye med disse kriteriene på et sted som huser nesten 20% av Sør-Varangers befolkning, og som nå står foran et omfattende generasjonsskifte. Ryker skolen, ja da ryker alt. Og har skolen først røket – ja da et det rikelig med byråkratiske og politiske hindringer som må forseres for å få den åpnet igjen. Det vil neppe skje.

Hvorfor skal jeg bo i en kommune som forsøker å gjøre som Oslo, når jeg like gjerne kan bo i Oslo?

Hvorfor skal jeg bo i en kommune som forsøker å gjøre som Oslo, når jeg like gjerne kan bo i Oslo?

Daniel Mood

Livskvalitet på små steder

Enkelte meningsbærere påstår at vi har en råflott skolestruktur på Kirkeneshalvøya med tre flotte skoler på sju kilometer. Det må de gjerne mene, men da får vi også være uenige i min oppskrift for å oppnå livskvalitet på små steder.

I sentrale strøk kan man i større grad kjøpe livskvalitet (tror de i hvert fall. Stakkars folk). Markedet på Østlandet skriker etter å tilby meg og mine barn livskvalitet til alle døgnets timer. Det er jo dette vi må kontre! I Sør-Varanger må vi tørre å tenke annerledes.

Vi kan ikke være så naive å tro at folk flytter hit på grunn av den fine naturen. Fin natur finnes overalt. Vi kan ikke være så naive å tro at folk synes det er så spennende med Russland eller Finland, at de velger å flytte hit. Vi kan ikke være så naive å tro at kulturtilbudet vårt trekker folk ut av Oslogryta og opp til oss. Folk flytter til oss fordi vi kan tilby vår tids største mangelvare: Tid.

Ta livet av effektivitetsspøkelset

Vi må altså få frem de virkelige kvalitetene i samfunnet vårt for å sikre langsiktig rekruttering. Vi må slå et slag for nærhet heller enn avstand. Vi må tenke dugnad, ikke marked. Vi må tenke enkelhet, ikke kompleksitet. Vi må tenke tilgjengelighet, ikke stordrift. Vi må tenke som bygd, ikke by. Vi må tenke kvalitet, ikke kvantitet. Vi må ha åpenhet, ikke lukkede systemer. Vi må ha samarbeid, ikke konkurranse. Vi må lære av hverandre, ikke le av hverandre. Vi må si ja, ikke nei. Vi må ta livet av effektivitetsspøkelset en gang for alle.

Forslaget om å legge ned Hesseng flerbrukssenter er ikke bare et resultat av pengemangel. Det må forstås som et symptom på at Sør-Varanger kommune mangler mot, vilje og integritet i møte med den pågående samfunnsutviklingen. Sør-Varanger kommune kan fortsatt, med enkle grep, bli en av Norges mest attraktive kommuner for småbarnsforeldre og bedrifter – altså for fremtiden.

For hvorfor skal jeg bo i en kommune som forsøker å gjøre som Oslo, når jeg like gjerne kan bo i Oslo? Skal vi nå norgestoppen i livskvalitet kreves en god porsjon tydelig ledelse, litt effektiv styring, fantastisk markedsføring, mye framsnakking, litt flaks, stort politisk engasjement og ikke minst en storstilt mobilisering av befolkningen til felles innsats for sitt eget nærmiljø. For nærmiljøet er fremtiden. Robuste og mangfoldige nærmiljøer som fremmer kollektive verdier og engasjement hos barn, voksne og eldre. Nærmiljøer som kan overta ikke-lovpålagte oppgaver i samfunnet når kommunen må trekke seg ut.

I Oslo lokker de barna med selveste kongen på slottsbalkongen på 17. mai. Da aksepterer man glatt en liten busstur ned fra Ekebergåsen. Jeg er derimot usikker på hvem Sør-Varanger kommune skal plassere på rådhusbalkongen i Kirkenes for at det skal være verd bussturen.

En skolenedleggelse som rammer over 100 elever og deres familier og nettverk er, med all respekt å melde, det dummeste vi kan gjøre!

Jeg foreslår en fredning i stedet.