Det er modig å investere. Sør-Varanger kommune har over flere år investert i barn og unge. Gode skoler, gode barnehager, gode idretts- og svømmehaller. Sør-Varanger kommune er en kommune som satser, og som vet at det å investere i trygge rammer for barna er en langsiktig og smart strategi.

Det er modig å stå imot globale sentraliseringstrender, og heller ha troen på et alternativ. Det er modig å spre befolkningen ut over et større område, til tross for at bykjernen roper om fortetting. Det er modig å vedta en strategi om befolkningsvekst, særlig når alle pilene peker i motsatt retning.

Sør-Varanger kommune har modige og fremsynte politikere. Vi har modige politikere som tør å tale befolkningens sak, selv om administrasjonen ønsker en annen kurs. I det pågående budsjettarbeidet utfordres våre politikere av et budsjettforslag som er smekkfullt av radikale kutt som følge av dyrtid og tom sparegris. De har dessverre alt for lite tid til å komme med alternative løsninger.

Nå må det utvises et politisk mot som mange ikke har kjent på tidligere. Motet til å stå fast ved strategien. Motet til vente på avkastingen selv om tallene er røde.

Har vi glemt strategien vår?

I krise er det vanskelig ta gode beslutninger. Informasjonen er gjerne mangelfull, og tidspresset er betydelig. Beslutningen om å legge ned skolene på Jakobsens og Hesseng er svært vanskelig. Vi som kjemper for å bevare skolen på Hesseng gjør ikke det for å redde Hesseng, eller for å gjøre det mest mulig komfortabelt for oss selv og barna våre. Vi gjør det fordi vi er overbevist om at det er til det

beste for Sør-Varanger kommune.

Investeringen dere politikere har gjort de siste 15-20 årene, gir en forventet avkastning først om 5-10 år. For dere har over flere år satset på å bygge identitet og skape tilhørighet for flere tusen barn i Sør- Varanger. Dere har bygd en kommune med urbane kvaliteter, uten å rokke ved det særegne med bygda. Dere har skapt kommune 3.0, lenge før kommune 3.0 var et begrep.

Likevel har mange forlatt Sør-Varanger de siste årene. De som forlater oss er gjerne unge voksne på jakt etter bedre liv. På ønskelista står en høyere utdannelse, en bedre betalt jobb eller bare et helt nytt nettverk.

Vi kan ikke la oss overraske av at ungdom flytter herfra så snart de får muligheten. For gjennom en lang mørketid og et velutviklet bredbånd lever barn og unge to parallelle liv. Ett liv i Sør-Varanger og ett liv på internett, der sosiale medier gir de unge et vindu til den perfekte verden. En verden som angivelig skal finnes i Oslo, Trondheim eller Tromsø.

Heldigvis for oss innser de etter noen år at det finnes hverdager også i storbyen. Helt vanlige dager fylt av friksjon, stress og generelt middelmådig stemning. Vanlige dager med ståplass på trikken, fulle parkeringshus og køkjøring med sovende barnehagebarn. Vanlige dager med halvkjipe turnusjobber, dyre fellesutgifter og nye venner med akkurat like lite tid som dem selv.

De avslører altså den store løgnen som sosiale medier står bak, og de lengter derfor hjem. Ja, selvfølgelig gjør de det. Det er jo det som er avkastningen vår. Og det er jo HER vi skal på banen!

Ungdommene våre fyller snart 30. De lengter hjem til det trygge. Hjem til det nære. Hjem til det ekte. Hjem til Sør-Varanger. Spørsmålet vi da må stille oss er: Hva vil vi at de skal komme hjem til?

Svaret er like enkelt som det er åpenbart.

Norges beste hverdag

De ønsker seg hjem til akkurat det samme samfunnet de forlot. Et samfunn som tar vare på kvaliteten i hverdagen. Et samfunn som investerer i nærhet, trygghet og aktivitet for de minste, og deres foresatte.

De drømmer tilbake til det samfunnet der læreren møter pappa på butikken. Et samfunn der treneren er like viktig som mamma. Et samfunn der ungene på skolen kjenner hverandre på tvers, og der læreren på 6. trinn kan skape læring på 2. trinn, fordi læreren kjenner elevene så godt.

De lengter etter et samfunn der både natur og urbane kvaliteter er lett tilgjengelig mellom kl. 16:15 og kl. 19:00. Et samfunn der barn kan sykle til skolen sammen med naboen, og et samfunn der en familie på fire ikke trenger to biler for å løse barnehagelogistikken.

Hesseng er et slikt samfunn. En skolenedleggelse vil garantert forandre hverdagen i feil retning for alle som bor der i dag, og det vil trolig skremme bort de fleste av våre fremtidige tilflyttere. De som mener noe annet kan umulig være foreldre.

I Sør-Varanger bør vi ha som mål å bli best i landet på hverdager. Da kan vi gjøre oss attraktive for våre utflyttere, og samtidig lokke til oss folk uten tilhørighet til kommunen. I dette ligger en underkommunisert merkevare, særlig etter pandemien og nå som dyrtiden rammer oss alle. Uten tilflyttere er det kroken på døra for det samfunnet vi alle elsker i løpet av to-tre generasjoner.

Og om vi skal bli best på hverdager, ja da kan vi ikke legge ned skoler. Dagens skolestruktur må bevares, og på sikt også fredes. Det er uansett ikke antallet skoler som er problemet, og vi kan ikke la oss skremme av litt tomme areal. Det er ikke der pengene forsvinner.

Det er mange kommuner som er med i kampen om å skape Norges beste hverdag. Selv om vi har jobbet godt i 20 år, kan vi ikke gi oss nå. Nå er det viktigere enn noen gang å holde fast ved strategien om vi skal komme oss gjennom alle utfordringene som venter der fremme.

Administrasjonen hevder at det er modig å gjøre strukturelle grep som monner i skolestrukturen.

Jeg vil hevde at det er minst like modig å la være.