Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I slutten av februar er det i hvert fall ingen tvil om at det igjen er Kirkenes og nordområdene som blir begivenhetenes sentrum, med festivalen som tør å løfte den viktige og ofte vanskelige tematikken. Som tør å gå til kunsten og kulturens kjerne, nemlig de store spørsmålene om hvem vi er, og hvor vi skal.
I en tid hvor en pandemi har preget hverdagen vår og friheten vår i snart to år, kan det være vanskelig å sette ting i perspektiv. I denne perioden krever det litt mer av oss enn ellers å løfte blikket. Heldigvis har vi en festival som Barents Spektakel. En festival som vet at kunsten i sin natur er grenseløs, og som beveger seg over grenser og mellom mennesker, med en kraft som ikke lar seg stanse.
Jeg har alltid opplevd at Barents Spektakel og Pikene på broen stiller spørsmål uten å kreve svar, og det er interessant. Som politiker skal man helst ikke være svar skyldig, og ofte forventes det at vi skal kunne svare på alt. Men under disse dagene i Kirkenes, og i Barentsregionen, er det spørsmålene som blir løftet fram. Spørsmål om hvor vi har kommet fra, og hvor vi er på vei, er store og eksistensielle, men de er også viktige fordi de innbyr både til selvrefleksjon og til å forstå hva som gjør oss som enkeltindivider til et fellesskap. Hva som gjør "deg" og "meg" til "vi".
Jeg ser fram til å besøke Kirkenes, og denne festivalen som i så mange år har bidratt til å utforske, utvikle og utfordre etablerte sannheter. Som alltid våger å løfte de største spørsmålene, uten å kreve svar. Det er befriende og viktig, og er med på å løfte fram kulturens kraft. For å si det med Pikene på Broen selv: "Kultur er grenseoverskridende øvelser", og det er få steder nettopp dette blir så tydelig som under Barents Spektakel.
Håper vi sees!
Årets Spektakel stiller oss viktige spørsmål
