Da tante ringte utpå kvelden 19. mars, skjønte vi hva som hadde skjedd. Svein Otto var borte. Vi hadde vært redde for hvordan det ville gå med den forbannede kreften – vi håpet det skulle ta veldig mye lengre tid. Men så gikk det så veldig, veldig fort.
Søskenbarnet vårt, den snille og tøffe Svein, var ikke mer. En fin og altfor ung fyr hadde gått ut av tiden.
Skjebnen rammer skjevt, og noen får mye tyngre bør enn andre. Nyren sviktet. Han fikk ny. Han stod i det.
Så fikk han kreft.
Livet er rått og urettferdig.
Vi var tettest på ham i oppveksten. Han var blid. Snill. Søt. Han hang sammen med vår lillebror Ronald når vi var på hytta i Neiden, og når familien Borissen kom på besøk til byen. Det var ofte: Nesten alltid på nyttårsaften. På 17. mai. Merkedager og hverdager. Og Svein og Ronald – de bevarte et vennskap også inn i tenårene og voksenlivet. De var på turer. Bil og scooter. Fester. Så fint å ha et søskenbarn å vokse til sammen med!
Ronalds skjebne ble like meningsløs – han døde fra oss altfor tidlig. Og da Ronald ble gravlagt, bar Svein kista. Det minnet ble veldig levende den kvelden vi fikk den triste nyheten. Det var en vond kveld. Og det kommer vonde dager. Vi tenker på Svein sine sønner, på kone Liza, og på mor og søsken: Beate, Harry, Unn Mari og Wenche er sterke og tette. Det er en trøst.
Kolbjørn Falkeides dikt henger med oss i disse dagene. Det gir også en slags mening:
Jeg finner nok fram
Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram.
Toril og Anne-Grethe
