Jeg har lyst å fortelle om min pappa, som for oss betød alt.
Han ble født i Munkefjord, Sør-Varanger kommune. Der vokste han opp med foreldre og åtte søsken. Familien hans var samisk, og denne mannen sitt første møte med norsk helsevesen fikk han i en alder av 5-6 år. Han fikk høygaffel tvers gjennom høyre legg og fikk også sin første biltur på den nyåpnet E6 fra Munkefjord til Kirkenes. På sykehuset møtte de legen, som i det han ser denne gutten med en høygaffel stående tvers gjennom leggen som nå er tykkere enn låret. Legens kommentar var «å helvete!»
Dette var altså pappa sitt første møte med norsk helsevesen – og det norske språket. Foten klarte legene å redde – og gutten, han kunne dra hjem med begge beina, samt litt mer norsk ordforråd.
Glimt i øyet
Pappa, han hadde et godt hjerte og sterkt hjerte. To pacemakere slet han ut. Han viste omsorg for sine, og et fang barnebarna alltid fikk plass på. Pappa fant mamma på slutten av 1960 årene og 5. desember 1970 giftet de seg. To år etter fikk de meg. Og så ble han velsignet med tre flotte barnebarn.
I et hus i Marikoven, Askøy fikk barnebarna vokse opp med bestefaren, hans omsorg og kjærlighet ga barnebarn lærdom i respekt og ydmykhet. Og kjærligheten var gjensidig.
Pappa hadde et glimt i øyet, en lun og god humor og var alltid klar for en spøk eller å ta ting veldig på ordet. Han var stille, men hørbar. Han hadde en enorm smerteterskel og smerter bar preg på store deler av livet hans, – men han klaget aldri, la det være sagt.
Stolt av pappa
På slutten var smertene, som han selv sa «mer enn jeg håndterer», og da visste man at smerteterskelen var nådd. Og det gjorde noe med oss rundt, når vi tydelig så smertene komme i form av tårer, oppgitthet og utmattelse.
Omgitt av sine nærmeste i stua, fikk mannen ønsket sitt oppfylt. Han møtte sin frelser, hans tro på Jesus var sterk og holdt gjennom alt.
Pappas siste møte med norsk helsevesen var verdighet og nestekjærlighet. Hjemmesykepleien avdeling sør, tok seg av han og oss andre på en slik måte som ikke kan beskrives. De stilte opp med kunnskap, veiledning og nestekjærlighet. De sto på for å oppfylle hans siste ønske og for at jeg og mamma samtidig ble ivaretatt. Og når døden ble et faktum og man står tilbake i sjokk, så var de der igjen med all nestekjærlighet. Døden ble ufarlig.
Pappa heter Asmund Erling Josefsen – og jeg kunne ikke være mer stolt av han, av hva han var og ble, og hva han klarte – og for alt det han gjorde for meg og min mor og mine tre barn og min mann.
Pappa var vår bauta.
Og fra hele vårt hjerte, takk til Hjemmesykepleien avd sør og Hauglandshella Begravelsesbyrå
Hvil i fred pappa, det har du fortjent nå. Savnet er sårt.
