Åpent brev til Grenselandmuseet
Pipolabuene ble i sin tid gitt til Sør-Varanger museum da Varanger Vilt skulle videreutvikle bedriften sin. Disse ville ellers bli revet. Disse buene ble først flyttet til Seipajærvihaugen. Deretter ble de flyttet mot Havnevesenet.
Jeg mener å huske at det offentlige betalte Haldorsen maskinstasjon for dette. Daværende fylkesarkitekt Poppe fant tomteplass til tre av disse i tilknytning til Pleymkaia ved å utvide kaia noe mot vest. Da tiden endelig var moden for å restaurere disse ville Grenselandmuseet rive buene til stor fortvilelse for oss som så kulturverdien i dem.
Bevilget penger
En gruppe i sør-Norge ville ha Svein Foynbua til en park i en vestfoldby der det også var statue av Svein Foyn. Etter mye om og press om å rive, motsatte vi oss rivingen av buene flere ganger. Dette var på tapetet opptil flere ganger. Langt om lenge fikk vi bevilget penger til reparasjon av buene. Det ender med at bygdelaget tar ansvar for buene. Den ene bua blir restaurert som et utdanningsprosjekt på Kirkenes videregående og de to andre skulle restaureres på Bugøynes. Pga. høyspentlinja som går over buene, får ikke buene stå der de har stått i nær 20 år.
Plikt for staten
Da oppstår det et problem om hvor de skal plasseres. Så etter mye om og men blir det valgt tomt i Buljo-fjæra, i mine øyne slengt bak en rustet bølgeblikkgarasje som kommunen eier, noe som for meg føles litt flaut når jeg tenker hvilken status Svein Foynbua ville fått i Vestfoldbyen.
Jeg vil enda en gang be Sør-Varanger museum endre innstillingen og tilby tomt ved Pleympakkhuset, siden dere eier en større tomt der.
Er det så at det er av økonomiske grunn dere setter dere imot så er det statens ansvar å skaffe tilveie midler. Det er ikke bevilget så mye midler til Finnmark til vern av kulturhistoriske verdier. Staten har en plikt til å gjøre dette- Eller må vi be om penger fra andre land. En skam for OljeNorge.
