Min fjortende rednings-sommer er i gang, og det er stadig bruk for meg.
Hvert sommerhalvår tråler jeg høyt og lavt i landskapet på jakt etter søppel, hovedsakelig plast. Jeg vil hjelpe naturen å puste, og gjøre plass for planter, to- og firbeinte skapninger og bær. Å ferdes i terrenget gir meg så mange gode stunder at jeg gjerne vil gjøre litt til gjengjeld.
Plast må vel kunne sies å være en høyst uønsket rase ute i periferien. Så lenge kulingen gidder å frakte rundt på den, henger plasten på som en klegg. Og når vinden blir lei blindpassasjeren, går plasten inn for landing og blir liggende. I årevis, helt til den smuldrer bort. Som en malplassert, stygg okkupant. Naturen gjør et iherdig forsøk på å tilpasse seg og utføre oppgaven sin på tross av inntrengeren. Planter finner sin vokse-vei inn i flasker og plastrør, mens flatere plast havner som et ugjennomtrengelig skille ned mot moder jord.
Små, men betydningsfulle aksjoner.
Dette har blitt et ganske vanlig syn for meg. Og det føles veldig godt å kunne befri lyng og vekster fra et så forstyrrende element. Det hender at de sitter så hardt fast at jeg må slite dem løs. Jeg formelig føler at plantene vil kveles av sin ufrivillige nærkontakt med plast, men at de har klamret seg til dem i håp om å overvinne. Og når jeg kommer til unnsetning, har plasten lite å stille opp med. Med årene har det blitt en god del redningsaksjoner av denne typen. Neste gang jeg kommer forbi, står det gjerne en blomst der og stråler mot meg. Eller ei humle surrer rundt, uvitende om akkurat denne lille plantens trasige fortid. Jeg kan også fryde meg over å se turister diske opp med lunsj der hvor jeg vet at det tidligere var utrivelig.
Verdifulle bidrag
Jeg ser meg sjøl som en forvalter av naturen, i hvertfall i noen kilometers omkrets. Bak meg ligger marka i sin naturlige form, fri for skjemmende plast. Naturen er så stillfarende. Den har ingen måte å klage på, så det er vi som må oppdage feil og mangler når vi ferdes ute. Det er tross alt en menneskelig skamplett at plasten finner veien ut i naturen. Min kapasitet er begrenset, så jeg vil oppfordre alle natur-vandrere til å hjelpe jorda med å få puste sånn som den er ment å gjøre. En god gjerning er aldri bortkastet, og naturen takker på sin storslåtte måte.
Plasten er egentlig veldig grei å bære med seg. Den veier så lite. Husk at alt du måtte plukke opp er en hindring mindre for naturlig utfoldelse.
