Vår lokale krise kan naturligvis ikke måle seg med de grusomhetene krigen i Ukraina bringer med seg – men vi må jobbe med det vi faktisk kan gjøre noe med!
Det aller siste vi trenger akkurat nå er å skape friksjon, polariseringer og gnisninger i vår hjemkommune – og dertil flytte fokuset vekk fra det som faktisk krever full mobilisering: Vi står ovenfor en potensiell stjernesmell i næringslivet. Om dette får forplante seg fullt ut vil stjernesmellen vil ramme oss alle, inklusive den offentlige siden av arbeidslivet.
I går kveld vedtok EU den femte sanksjonspakken, der russiske fartøy blir nektet adgang til europeiske havner. Norge har tidligere sagt at vi skal følge EUs tiltak. Dersom AS Norge følger disse tiltakene vil det praksis bety at vi også slår av lysene her i Sør-Varanger, og arbeidsledigheten vil eksplodere. Om vi havner i denne mørke situasjonen vil folk rømme regionen, og du vil personlig oppleve at dine verdier raderes vekk og det tilbudet vi har lokalt vil fordufte som dugg for sola. Parallelt vil de «trygge arbeidsplassene» også sakte, men sikkert raderes ut. Dette situasjonsbildet må vi i felleskap jobbe imot.
Mange kjenner nå på usikkerheten, samt frykten for hva som nå begynner å ulme i kulissene. Vi har hatt hotell som nekter russiske gjester i Tromsø, matvarer som blir tatt ut av hyllene sørpå, angrep på en ukrainsk 60 års gammel dame i Stavanger fordi hun pratet russisk til sitt barnebarn – og nå dette her hjemme, hvor en stor andel av befolkningen faktisk er russisk? Allerede har jeg sett en som uttalte at han skulle boikotte butikker med russiske ansatte. Private sanksjoner i næringslivet har vært tematikk siden dag en av krisehåndteringen, stadig flere forsøker å være flinkest i klassen. Det er myndighetene som fastsetter sanksjoner – når vi som enkeltaktører (privatpersoner, bedrifter, etater) finner på nye tiltak lager vi enda mer usikkerhet, fjerner enda mer fokus og dertil bidrar vi til enda større usikkerhet for vårt sårbare næringsliv.
Jeg håper inderlig at de som foreslår slike tiltak som å fjerne de «russiske skiltene» også ser rekkevidden av det de foreslår. Skal vi inn i et samfunn der vi lærer at alt som er russisk er styggedom? Husk at barn og unge, uten nødvendig kognitivt filter, også fanger opp disse diskusjonene. Dersom dette er en ønsket retning vil vi få en krevende tid i møte.
Redaktør Gunnar Sætra i SVA sitt velskrevne innlegg bør være nok til at enhver faktisk setter fokuset mot det som nå er avgjørende for vår framtid, en framtid som skal bygges på de som bor her i dag – som også inkluderer alle nasjonaliteter som har bosatt seg i kommunen på ulike vis. En inngang til denne framtiden må bygges på at vi står sammen, og ikke aktivt går ut for å stimulere til polarisering.
Usikkerhet og polarisering er aldri grobunn for konstruktiv utvikling. Polariseringene kan vi unngå, mens vi må ta med oss at usikkerheten og endringene framover vil kunne bli store – så vi må lære oss å leve med situasjonen. Det krever en viss dose klokskap, og vi må evne å putte energien inn mot det som gir oss ei felles framtid.
