Jeg ønsker å si noe om min beundring til dere, som gjennom deres arbeid, hjelper alle de sårbare menneskene. De som uten medbestemmelse bor på sykehjem, siste del av livet.
Dere som daglig gir omsorg og varme slik at andre mennesker, som dere oftest ikke er i slekt med, eller kjenner, får en så god avslutning som mulig, etter et langt liv.
Når demenssykdom gjør at man ikke kan klare seg alene, kan eneste alternativ være å bo på sykehjem. Fra å klare seg selv, bestemme selv hva man vil spise og når, gå tur og hvilke klær man vil ha på. Til å måtte forholde seg til fellesskapets lov der alle spiser det man får servert og må satse på at man får hjelp når man trenger det. Dette er personalet med på å følge opp og tilrettelegge, slik at den som trenger hjelpa får det han/hun trenger. Forhåpentligvis har personalet tid til å rekke over alt på sin vakt.
I utdaterte lokaler må beboerne i år 2022, dele bad! Noen ganger 3 pr bad. Slitte små rom. En lang gang med dører på rekke og rad. Uro i kroppen kan gjøre at den gamle går og går. Fram og tilbake. Den gamle kan falle og påføre seg skader og i verste fall brudd. Dette er dessverre hverdagen for noen av kommunens beboere. Personalet gjør så godt de kan, og klarer å gjennomføre gode stell inne på få kvadratmetere.
Vi friske er frie til å bestemme selv over våre liv. Innlagt i sykehjem i Norge skal alle passe inn i samme form. Alt det forskning sier om viktighet med stimuli og individuell oppfølging, er det få muligheter til. Hedersfolka som bor på sykehjem burde alle ha mulighet til å komme seg ut, røre på beina og lukte på været.
Jeg har sett svette, fortvilte, og veldig slitne ansatte som “henger i tråden” for å rekke over alle oppgaver. Allikevel har ikke de ansatte krav på uavbrutt pause i egne rom. Betalt pause betyr at man er tilgjengelig så lenge man er på jobb. Ringer klokka er det bare å gå. Matpakken spises gjerne inne på vaktrommet med døra inn mot fellesrom åpent. Fem minutt alene er luksus.
De ansatte klarer allikevel å vise stor omsorg og kjærlighet. Den varmen og gleden de viser, er unik, og jeg kan ikke få fullros den innsatsen som legges igjen. Jeg er så takknemlig for all hjelp som gis mamma, i hennes siste fase. Med varsom hånd hjelper de til med alle primære behov. Behov vi friske selv tar oss av, og tar for gitt, men som mennesker med demens er helt avhengig av å få hjelp til å ivareta.
Dette er en hyllest til dere som daglig ønsker å hjelpe. Dette er også kritikk til arbeidsgiver som pålegger sine ansatte stort ansvar og arbeidsmengde. Tenk på dette neste gang du går fra dine arbeidsoppgaver for å spise lunsj. Kanskje du unner deg en time i dag, siden du har fått gjort unna så mye. Eller kanskje du kan gå en time før, siden du ikke vil starte opp med noe nytt før i morgen. Tenk da på de som arbeider på sykehjem. Dette er frynsegoder de ikke har.
Jeg har stor respekt for den jobben alle dere ansatte i sykehjemmene gjør, og jeg håper at deres arbeidsgiver også vet hvor flinke dere er.
Dette gjelder mange ansatte i helsevesenet, og kanskje andre yrker som jobber med mennesker. Men denne gangen er det de ansatte på sykehjem, spesielt Wesselborgen og Wesselstua, som jeg ønsker å hylle.
Tusen takk!
Med vennlig hilsen Kristin Bakkejord
