(N)ordområdene: Statsministeren velger akademia framfor politikken.
I forrige uke holdt Jonas Gahr Støre sin første nordområdetale som statsminister. Nok en gang valgte han å bruke en talerstol ved UiT Norges arktiske universitet – slik han blant annet gjorde som nyslått utenriksminister i 2005.
Støre tok opp mange av de vanlige temaene i den etter hvert lange rekka av slike taler. Det var klimaendringer, grønt skifte, fornybar energi og fortsatt forskning.
Kaffekokere
Før talen blei han introdusert av universitetets nye rektor Dag Rune Olsen. Olsen oppsummerte noen av innsatsområdene til UiT, blant annet at det «har stor respekt for – og et stort ansvar for – det samiske. Det er veldig gledelig at vi kunne traktere statsministeren med en liten bålkaffe i vår egen gamme i sju minutter før vi kom inn i auditoriet.»
Slik avslørte den nyimporterte rektoren fra Bergen at han ennå ikke har forlatt startblokkene på si nordnorske dannelsesreise. Han er på fornavn med Jonas, men vet tydeligvis ikke hvem Aslak og Marja er, og slett ikke hva de holder på med.
Bekymra for folketallet
Statsministeren la også inn ei bekymring for folketallsutviklinga i nord, spesielt i Finnmark. Han mener den er urovekkende, fordi folketallet i nord er viktig av distrikts- og sikkerhetspolitiske årsaker. Støre vil ikke har et tomrom på grensa mot Russland.
Samtidig er ikke det strategiske området i øst viktig nok til at Støre legger nordområdtalene sine til Øst-Finnmark.
Avpolitisering
Daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg lanserte Barentsregionen som et politisk prosjekt på årsmøtet i Troms Arbeiderparti i 1992. Seinere drøfta han prosjektet med politikere på lokalt og regionalt nivå. Han la også en avstikker til egnebuene i Kiberg for å få fiskernes syn på et utvida samarbeid østover.
Berlinmuren hadde nylig falt, det sovjetiske flagget over Kreml blei firt for siste gang den 25. desember 1991. Ei ny tid var i emning, og politisk engasjement var en viktig del av Stoltenbergs barentsprosjekt.
Tidligere sjefredaktør Ivan Kristoffersen mener det skjedde ei klar avpolitisering av både barentssamarbeidet og nordområdepolitikken da Jonas Gahr Støre overtok som utenriksminister i 2005. Nordområdetalene har blitt lagt til de største auditoriene ved UiT, publikummet tilhører den akademiske sfæren, og de gangene Jonas bruker fornavn heter de «Jarle» (tidligere UiT-rektor) og Jan-Gunnar (tidligere direktør i Norsk polarinstitutt). Rett nok er Jonas på fornavn med Rune også, men det er vanskelig å på holde de-formen når man er sammen med den tidligere ordføreren i Sør-Varanger.
Satser på Tromsø
I 2013 oppsummerte Kristoffersen det hele med at «nordområdeprosjektet [er] blitt en fjern og lite oppleved diskurs, ut over de periodiske forsøk på en akademisk vekkelse fra universitetene.»
Dette har også vært fulgt opp i praktisk politikk. Sia Framsenteret i Tromsø blei etablert i 2010, har antallet forsknings- og formidlingsstillinger i byen økt kraftig.
Et søk hos Statisktisk sentralbyrå viser at antall sysselsatte i sektorene «offentlig administrasjon, forsvar, sosialforsikring, undervisning og helse-og sosialtjenester» i Tromsø økte med 1279 personer fra 2015 til 2020. I forhold til den totale sysselsettinga økte disse sektorene fra 45 til 46 prosent.
Tilsvarende tall for Lebesby i Finnmark viser at det var 231 sysselsatte i de nevnte sektorene i 2015. I 2020 var tallet 208. Dessuten blei andelen av den totale sysselsettinga redusert fra 39 prosent i 2015 til 35 prosent i 2020.
Kom til Vardø!
Dersom Støre mener at nordområdepolitikken skal bli noe mer enn menighetssamlinger i forskningsmiljøene i Tromsø, kan han legge den neste talen om temaet til Øst-Finnmark, for eksempel Vardø. En gang i tida så norske myndigheter på dette som en viktig utpost mot nordøst.
For ekspemel la den dansk-norske kongen Christian IV ut på ei strabasiøs reise til Vardøhus i 1599. Seinere var Vardø så viktig at utposten (muligens) var den første som fikk bystatus i Nord-Norge. Vardøhus festning inngikk dermed i en handelsby, og Vardø var norsk pomorhovedstad.
I dag er det festningsbyen som gjelder. Den egentlige kommandanten sitter ikke lenger på Vardøhus festning, men er ansiktsløs, amerikansk og sitter muligens i en av kuplene som har blitt byens mest synlige seilingsmerke.
Små, men viktige skritt
Sist Vardø hadde en sittende statsminister på besøk, var i 1987. Gro Harlem Brundtland ville se på følgene av selinvasjonen. Nå er det på tide med et nytt ststatsministerbesøk.
I en eventuell nordområdetale i Vardø kan Støre legge opp til noen små mulige framskritt i nordområdepolitikken. Han kan blant annet fortelle at kommunen skal slippe å betale for å opprettholde tilbudet i den videregående skolen i byen.
Dersom det er viktig for Norge å opprettholde bosetting i Øst-Finnmark, er det ikke lurt å «kommunalisere» de videregående skolene i området. Det går ut over andre tjenestetilbud.
I fiskeripolitikken kan Støre komme med garantier om at Fiskeridirektoratets årlige forslag om å øke aktivitetskravet i kongekrabefisket skal opphøre – iallfall så lenge Støre er statsminister.
Enkle å oppfylle
Dette er løfter som er ganske enkle å oppfylle. Vi må rett og slett ha bedre grunner til å bo her enn å være kanonføde for å oppfylle rikets strategiske behov. Dessverre er jeg usikker på om dagens regjering klarer å oppfylle disse enkle kravene.
Da Jonas Gahr Støre var i Kirkenes før valget, spurte jeg om han kunne love at Sør-Varanger Avis ville få svar dersom vi sendt e-brev til statsministerens kontor den dagen han (eventuelt) overtok.
Svaret var ja. I forrige uke sendte jeg tekstmelding til en av statsministerens kommunikasjonsrådgivere. Jeg venter fortsatt på svar.
Det er mulig at løftet kun gjaldt e-post og ikke SMS.
