Barentssamarbeidet blir framstilt som naivt i noen kretser. Mulig det, men det gjelder nok flere som har samarbeidet med Russland.
Jeg husker ikke den første gangen ordet «perspektivforskyvning» flagra forbi ørene mine, men jeg husker hvem som brukte ordet da jeg la beit meg merke i det. Det var Kåre Willoch. Han beskreiv en liten sak som fikk (for) stor oppmerksomhet av både medier og politiske motstandere, spesielt når man sammenligna med viktigere saker.
Naive?
I Tromsø arrangerte nylig ei av byens lokalaviser et folkemøte om Putins invasjonskrig i Ukraina og følgene av den. Der blei det blant anna spurt om dette: «Hvor naive har vi vært i møtet med denne mektige storebroren?» Historieprofessor Kari Aga Myklebost parerte det ledende spørsmålet raskt.
Rett nok har kanskje de fleste av oss ikke tatt den autoritære utviklinga i Russland innover oss. Noen sier den starta da Putin overtok makta ved årtusenskiftet. Den har iallfall blitt mer og mer merkbar og akselerert de siste årene.
Myklebost ville ikke karakterisere samarbeidet som starta på 1990-tallet som naivt: «Det var datidas realpolitikk» – slo Myklebost fast.
Hvem er de naive?
Det er interessant å se at spørsmålet om naivitet ofte dukker opp når det snakkes om det grenseoverskridende samarbeidet i nord., men ikke når det gjelder andre norske – eller vestlige – samarbeidsprosjekt med Russland.
Kværner har vært leverandør til gassrørledninga Nord Stream 2, ei gassrørledning fra Russland til Tyskland. Dersom det strømmer noe gjennom den, er det iallfall ikke gass.
Skipsverftet i Kirkenes reparerer russiske fiskefartøy, og får lov til å gjøre det på tross av sanksjonene mot Russland. Norske myndigheter vil ikke sette fiskeriavtalen med Russland i spill, blant annet fordi det kan få følger for forvaltninga av Barentshavet i generasjoner framover.
Hvorfor er det ingen som spør om Kværners industrisamarbeid var naivt?
Oljeutvinning og drivstoff
Equinor (med forløpere) har vært til stede i Russland i flere tiår, blant anna på Kharjaga-feltet i Nenets autonome område. Like etter den russiske invasjonen i Ukraina trakk selskapet seg ut av Russland og gjennomførte samtidig ei avskriving på 1,09 milliarder amerikanske dollar (vel 9,5 milliarder kroner).
Mange i Sør-Varanger hadde grenseboerbevis og kjørte til Nikel for å fylle drivstoff til langt under norsk pris.
Er det noen som er i tvil om hvem som ville havna i kategorien «naiv» når norsk-russisk samarbeid med Russland skal diskuteres?
Rikspolitisk initiativ
Det er interessant å se at samarbeidet som har foregått over grensene i nord plutselig får sterk symbolsk kraft – og at ansvaret i stor grad legges på skuldrene til dem som bor nær den norsk-russiske grensa.
Da er det grunn til å minne om at initiativet til Barentsregionen kom fra Victoria Terrasse i Oslo. Der holder Utenriksdepartementet til, og det var daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg som lanserte Barentsregionen på årsmøtet i Troms Arbeiderparti den 25. april 1992. Pressedekninga var omfattende og optimismen stor.
De maktesløses samarbeid
Store deler av folk-til-folk-samarbeidet har foregått innafor kultur, idrett, journalistikk, helse osv. Deltakerne har bodd – og bor – langt fra maktens sentrum, men de har fått midler til å knytte kontakt over grensa, bli kjent med hverandre og utvikle mange felles prosjekt. I den store sammenhengen dreier det seg om småpenger, penger som kanskje er gitt for å sikre en viss aktivitet i grenseområdene – og dermed drive en myk form for suverenitetsutøvelse.
Det har vært de maktesløses samarbeid, men det har gitt positive ringvirkninger lokalt.
Løfte blikket
Noen mener at barentssamarbeidet har bidratt til demokratiutvikling på russisk side av grensa. Samtidig ser det ut til at enkelte kommentatorer er skuffa over at Norge ikke klarte å innføre demokrati i Russland ved å spille ishockey, sette opp teaterforestillinger, arrangere konserter og festivaler – eller arrangere kurs for russiske journalister.
Dersom vi løfter blikket, kan vi få øye på en av de virkelige makthaverne i Nikel – Vladimir Potanin. Han er Putin-venn og har kontroll over Norilsk Nickel-konsernet. Potanin er unntatt fra sanksjonene fordi han selger metaller som vestlige land har bruk for.
Vi har også blitt mer og mer klar over Russland og Ukrainas viktige rolle på det internasjonale matvaremarkedet – som eksportører av både kunstgjødsel og korn.
Men de naive bor muligens i Sør-Varanger fordi de har solgt bleier, syltetøy og (pulver)kaffe til naboene i Nikel.
Frihet foran frihandel
Er det virkelig lurt å overlate viktige deler av verdens matvareproduksjon til noen få land?
Bør spørsmålene om naivitet stilles til noen andre enn dem som har bidratt i barentssamarbeidet?
Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har iallfall starta på en liten sjølransakelse.
– Jeg og mange andre har argumentert tungt for frihandel og globalisering, og det har gitt oss alle velstand. Men det har sin pris. Noe av handelen er med autoritære regimer som underminerer vår sikkerhet, sa Stoltenberg under møtet i Verdens økonomiske forum i mai.
Han la til dette – ifølge VG:
– Derfor må vi velge sikkerhet foran sårbarhet. Frihet er viktigere enn frihandel, og beskyttelse av verdier er viktigere enn profitt, sa Stoltenberg i Davos.
I mange år har det vært ført en liberal økonomisk politikk som skal sørge for at det meste skal leveres billigst mulig i stedet for sikrest mulig. Leveransene skal være «just in time» i stedet for at man sikrer seg og tenker «just in case».
Spørsmålet om naivitet bør kanskje stilles til andre enn dem som har drevet med barentsssamarbeid.
