Næringslivet i Sør-Varanger står foran si verste krise på mange år. Usikkerheten er aller verst.
Denne uka stilte regjeringa med en egen utrykningsenhet for å finne ut hvilke virkninger Putins invasjon i Ukraina kan påføre lokalsamfunnet i Sør-Varanger. Det er ikke ofte to ministre på kort varsel besøker Kirkenes, men det er også lenge sia Sør-Varanger, Øst-Finnmark – og Norge – har stått overfor en så alvorlig krise som nå.
Det ligger an til bom stopp for store deler av næringslivet, fordi sanksjonene som innføres mot Russland kan ramme flere hundre arbeidplasser i Sør-Varanger. Tallene som oppgis varierer fra 300 til 600 arbeidsplasser. Uansett er det mye for i en kommune med litt under 10.000 mennesker.
Stor interesse, ingen løfter
Både finansminister Trygve Slagsvold Vedum og næringsminister Jan Christian Vestre så ut til å være oppriktig bekymra da næringslivsrepresentanter og politikere fortalte dem hvilke problemer viktige bedrifter i Sør-Varanger kan havne i dersom sanksjonene slår inn for fullt. Til tross for ekte engasjement, kunne ikke ministrene love konkrete tiltak.
Næringsministeren var nærmest da han tenkte høyt om muligheten for en statlig garantiordning for jobber som norske bedrifter utfører for russiske oppdragsgivere. Det gjorde han etter at Kimek-direktør Greger Mannsverk hadde fortalt om fulle ordrebøker og kunder som har penger i banken, men de russiske rederiene får ikke betalt regningene. Bankforbindelsene deres er ramma av sanksjonene.
Private sanksjoner i tillegg
Flere nærningslivsledere fikk også utløp for frustrasjoner de har hatt både nå og i forbindelse med sanksjonene som blei innført etter Putins anneksjon av Krimhalvøya i 2014.
Bedriftene har gang på gang opplevd at enkelte firma sier nei til å levere når de oppdager at utstyret skal monteres om bord i russiske fartøy eller sendes videre til Russland. Noen bedrifter har også opplevd at statlige tjenestemenn setter foten ned når de får vite at varer og utstyr skal om bord i russiske fartøy.
Til Tyskland
Det har ført til tilfeller hvor tyske produsenter har fått eksporttillatelse til Russland, mens norske myndigheter sier nei til videreeksport fra Norge. Dermed opplever bedriftene i Kirkenes at de aktuelle fartøyene går til Tyskland for å få utført jobben.
Det hjelper heller ikke at det lokale næringslivet møter et ansiktsløst byråkrati når de skal ta saken opp med de rette myndighetene.
– Saker som vi før fikk løst hos den lokale tollsjefen, kan i dag havne hos en ung og uerfaren saksbehandler langt unna vår virkelighet. Da blir ikke regelverket tolka til vår fordel – garantert, sier en kilde til SVA.
Viktig fra fiskeriministeren
Den mest konkrete hjelpa til næringslivet i Sør-Varanger kom fra fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran – som var i Tromsø. Han vil ikke at russiske fiskefartøy skal stenges ute fra norske havner, blant anna fordi han ønsker å berge den norsk-russiske fiskeriavtalen. Dersom den ryker, står det mer på spill enn arbeidsplasser i Sør-Varanger eller andre steder langs Norges kyst.
Den norsk-russiske fiskeriavtalen er snart 50 år gammel, og etter hvert har de to landene klart å bygge opp et samarbeid hvor de store fiskebestandene i Barentshavet forvaltes på en bærekraftig måte. I tillegg har norske og russiske havforskere hatt et formalisert samarbeid i nesten 65 år, et samarbeid som har gitt forvaltninga og politikerne et viktig kunnskapsgrunnlag når kvoter skal fastsettes og andre reguleringer bestemmes.
Skjærans vilje til å sikre fiskeriavtalen ser dermed ut til å være et generasjonsengasjement for økologien i Barentshavet – framfor et ønske om å sikre kortsiktige økonomiske interesser.
Oppvåkning i Sør-Varanger?
Det er synd å si det, men det finnes ikke politikere i Sør-Varanger som har brukt tid til å skaffe seg kunnskap og innsikt i fiskeripolitikk. Det står også dårlig til i resten av Finnmark. Kanskje kan det som skjer i disse dager få lokalpolitikerne i Sør-Varanger til å vende blikket mot havet? Få andre næringer har skapt mer aktivitet i kommunen de siste 15-20 årene. Da må man også vite mer om denne internasjonale næringa som rommer både havrett, økologi, økonomi og mye, mye mer.
Økonomisk torpedo
I vinter har «torpedorommet» hos Skatteetaten sendt økonomiske missiler til en rekke bedrifter i Nord-Troms og Finnmark.
I korthet går det ut på at selskap som går dårlig i stor grad ikke kan nyte godt av ordninga med fritak for arbeidsgiveravgift. Jeg legger ikke skjul på at SVA er blant dem som har fått ei slik regning. Regelen Skatteetaten har gravd fram har vært ukjent for både regnskapsførere, revisorer og advokater.
På kommandobrua i Finansdepartementet var det heller ikke noen som hadde varsla sjefen. Vedum fikk vite om det da han kom til Kirkenes mandag kveld. I stedet for å vise handlekraft og si at Skatteetaten må annulere alle kravene, kom de vanlige utsagnene om at man må «se på saken i forhold til regelverket» (les: det som er bestemt av EU). Her kunne du vist litt ekte EU-motstand, Trygve. Det hadde kosta Staten lite og spart de aktuelle bedriftene for både tid og penger.
Nødsarbeid neste?
Med unntak av andre verdenskrig, har (Øst-)Finnmark sannsynligvis ikke opplevd ei større endring sia den russiske revolusjonen for mer enn 100 år sia. Fra 1855 til 1910 økte folketallet i Vardø fra 407 til 3023 personer. I samme periode dobla folketallet seg i Hammerfest og Vadsø. Det skyldtes først og fremst utstrakt handel med Russland.
Pomorhandelen fikk en brå slutt etter revolusjonen. På få år blei fiskeeksporten fra Finnmark til Russland redusert fra bortimot 40.000 tonn til 2.000 tonn per år. Det fikk store konsekvenser, men samfunnet var annerledes da enn nå. Dermed er det vanskelig å sammenligne det som skjedde den gangen med problemene Sør-Varanger – og Norge – står overfor i dag.
Før andre verdendskrig satte myndighetene i verk såkalt nødsarbeid i økonomisk vanskelige tider. Arbeidsledige blei blant anna satt til å bygge veger. Flere strekninger i Sør-Varanger er resultat av nødsarbeid.
Det finnes fortsatt veger i Øst-Finnmark som trenger reparasjon og oppgradering. Det er kanskje en vill tanke, men folk må ha noe å gjøre dersom Kimek og andre viktige bedrifter må permittere ansatte. Da trenger Staten en plan, og den bør lages nå.
I dag dreier det seg å dempe fallet som kan komme dersom krigen i Ukraina fører til langsiktige virkninger for næringslivet i Sør-Varanger.
I Bugøynes er det ei verftstomt som må renskes før det kan settes i gang ny virksomhet. Både i Sør-Varanger og resten av Øst-Finnmark finnes det mengder med gamle bilvrak, industriafall og mye mer som kan og bør fjernes. Den som kan sveise, kan også skjære metall.
Oljeprisene stiger, og dermed øker Statens inntekter. Dersom vi må ty til nødsarbeid, kan noen av disse pengene brukes både til å bygge landet – og til å rydde det.
