Sør-Varanger og gruvedrift henger i hop, men det finnes mer.
Det var en mørk kveld med passelig godt vær. På Thon Hotel i Kirkenes hadde Forvarskommisjonen invitert til folkemøte. Salen var full, og ordfører Lena Norum Bergeng holdt en presentasjon om Sør-Varanger kommune.
Seks av 19
På ett av lysbildene oppsummerte hun Sør-Varangers historie fra 1826 til 24. februar 2022 i 19 punkt. Seks av dem dreide seg om gruveselskapet Sydvarangers vekst og fall om gjennom årene. Ett av punktene oppsumerer med at «reiseliv er en av de aller største næringene kommunen».
Store private arbeidsplasser som Kimek og Barel blei ikke nevnt, ei heller at Bugøynes – mer eller mindre sjølerklært – har fått rolla som kongekrabbehovedstaden i Norge.
Det mest interessante er ikke at ordførerens liste er mangelfull, men at ingen i salen så ut til å reagere. Jeg gjorde det ikke, og jeg hørte ikke at andre stussa over det. Ikke før dagen etter. Da påpekte en kjenning manglene på lista.
Mental sperre?
Hvorfor var det slik?
Det er ingen tvil om at Sydvaranger har spilt en avgjørende rolle for Sør-Varanger kommune opp gjennom årene, men i dag bidrar gruvedrifta med svært lite.
Hva skjer når et lokalsamfunn mister kjernevirksomheten – og fortsetter å identifisere seg med den? Er Sør-Varanger et gruvesamfunn, men uten gruve?
Tillegges gruvedrifta så stor betydning at den i praksis er ei mental sperre for å oppdage – og framheve – anna virksomhet i kommunen?
Flere kunne fått plass
Mange burde gitt innspill til ordføreren om hva som burde vært med på lisa før møtet med Forsvarskommisjonen. Det er også mulig at den er redigert i løpet av den siste uka.
Kimek, Barel og kongekrabbehovedstaden burde som nevnt fått plass på lista. Andre kandidater er skipsagentene i Kirkenes, Snøhotellet og flere reiselivsbedrifter i kommunen. Eller de nasjonale oppgavene som ivaretas av Norsk Test og Datakortet.
Hjørnesteinsbedriftsvane?
Sydvaranger var hjørnesteinsbedriften i kommunen. Kirkenes og omland var lenge «company town» – det vil si at «selskapet» ordna opp i det meste.
Finnes de samme forventningene til «selskapet» i dag? Eller venter politikere, næringsliv og alle andre at det skal komme en annen stor aktør og sørge for liv og velstand i Sør-Varanger? Råder det fortsatt en form for «hjørnesteinsbedriftsvane» i kommunen som hindrer initiativ og utvikling?
Et kjapt søk i både hukommelse og avisarkiver viser at det har vært mange store planer om tiltak som ikke har blitt realisert. Sentralhavn, jernbane til Rovaniemi, omlastingshavn for russisk olje er blant de mange prosjektene som har fått mye spalteplass. Noen av dem finnes fortsatt på papiret, mens enkelte planer ser ut til å være lagt bort for godt.
Fra Kina til Alta
Debatten om næringsarealer i kommunen har vist at mange «mindre» saker har blitt forsømt, mens de store planene har vært diskutert. Kommunen mangler næringsarealer, og etter 20 års debatt ser det ut til at lokalpolitikerne tar spørsmålet så alvorlig at det kanskje kommer en avgjørelse.
Alta blei trukket fram som et eksempel til etterfølgelse da kommunestyret drøfta næringsareal i januar i år.
Det er interessant at ambisjonene er nedjustert fra å handle med Kina til å bruke Alta som modell for utviklinga av kommunen. Alta har aldri hatt en tilsvarende hjørnesteinsbedrift som Sydvaranger. Det kan være en av årsakene til at næringslivet i Finnmarks største by er mer mangfoldig enn det vi finner i Sør-Varanger.
Fra smått til stort?
Innimellom har jeg ganske flåsete sagt at det er to typer arkitektur som dominerer i Sør-Varanger – gjenreisningsarkitekturen og luftslottarkitekturen. Det er ikke meint som et kompliment.
Er det slik at forventningene om at «noe stort» skal komme til Kirkenes har ført til at alle regner med at de «små» tingene skal løses seg etterpå?
Hva med å ta det den andre vegen? Å sette i gang med de små tingene som muligens fører til noe stort?
Sanksjonene kan gi krise for Sør-Varanger fordi mange viktige bedrifter henter en stor del av inntektene fra russiske kunder. Det er bra at regjeringa har kommet med en krisepakke som ser ut til å dempe virkningene som følge av sanksjonene.
Finnes idéene?
Samtidig stilles det penger til rådighet for nyetableringer.
Finnes det noen med idéer og kreativitet som tør satse?
Får de i så fall støtte – både økonomisk og moralsk – fra kommune og næringsliv?
Finnes det en erkjennelse av at én jobb i dag er bedre enn ti – for ikke å snakke om 400 – som kanskje kommer i morgen – eller om noen år.
Er Sør-Varanger fortsatt så mye gruvesamfunn at ei nedlagt gruve oppfattes som en mangel i stedet for å se på drift i gruva som en bonus for et fungerende samfunn – dersom den kommer i gang?
