Amatører som liker å spille i rockeband skaper både aktivitet og bidrar til næringslivet, men det er nesten ingen igjen av oss.
Det har alltid vært mye levende musikk og ildsjeler i musikkmiljøet i Sør-Varanger. Leser man SVA fra 60-tallet (som jeg gjør ukentlig – se rundturen i papiravisa, vi har kommet til 1962) ser man flere annonser for lokale band som Mix Masters og Dizzy Fingers, som spilte til dans omtrent hver helg.
Inspirerte generasjoner
Rolf Olsen ledet guttemusikken på den tida, og mange gikk i lære hos han. Samtidig begynte elektriske gitarer og popmusikk å treffe Norge. Blant Olsens elever var guttene som skulle starte The Scavers, og siden bli Popul Vuh og Popul Ace sammen med Jahn Teigen. På 60-tallet hadde dessuten mange unge sjøfolk på malmbåtene med seg hjem rykende ferske pop-, soul-, blues- og rockeplater fra Tyskland, England og Nederland.
Generasjonen som vokste opp på 70-tallet hadde både foreldrenes platesamlinger å snuse i, platebar å handle i, flere korps å gå i, samt artister i verdensklasse fra nabolaget å bli inspirert av. Og det gikk an å kjøpe seg ny elektrisk gitar eller trommesett i lokal butikk, brukte instrumenter fra en av de mange musikerne i kommunen, eller man arvet det fra en onkel som hadde spilt i danseband. Man trengte ikke lenger å lage det selv på sløyden eller i garasjen, slik Terje Methi fra The Scavers har fortalt om.
På 80-tallet var rockemiljøet i Sør-Varanger blomstrende. Undertegnede, en tilflytta tromsøværing, hadde knapt vært her i to måneder før han var med i band sammen med klassekamerater og debuterte på scenen på Malmklang sammen med flere andre lokale band og dundret i vei med Clash og Ebba Grön til et begeistret publikum. Det var et av arrangementene til kommunens 125-årsjubileum. Og det skulle bli flere slike i årene framover.
Digert bandmiljø
Senere var jeg med å starte Dr. Wessel, og som et lite artig prosjekt laget jeg en gang et kart over alle band som medlemmer av Dr. Wessel har spilt i. Fra 1978 til 2017 er det 49 band. Førtini.
Etter å ha øvd høyt og lavt på Malmklang, fikk Wessel etter hvert kloa i det som skulle bli Rockebrakka. Det var den gamle provisoriske sløydsalen utenfor Kirkenes skole. Brakka stod tom og vi fikk lov å bruke den som vi ville. Takk til kommunen som spanderte strøm! Senere fikk brakka samme skjebne som den gamle skolen, den sank så dypt at det nesten ikke var mulig å åpne og lukke dørene, og til slutt ble den revet. Men de årene den ble brukt kokte og boblet det av energi og kreativitet der. Det var en haug med band som øvde der samtidig, kanskje rundt 50 musikere, gamle og unge, gutter og jenter. Vi organiserte oss i Sør-Varanger Rockeliga, hadde allmøter og spilte for fulle hus for å skaffe penger til vedlikehold og felles øvingsutstyr.
Hva var hemmeligheten bak denne suksessen? Det var ingen så vidt vi kunne se, men når musikere utenbys fra ble involvert i det lokale musikkmiljøet kom det fram at åpenheten, og det at man stod sammen, skilte seg veldig fra andre steder. Ja, man hadde inspirerende røtter, men det handlet også om at man delte øvingslokaler, man vikarierte hos hverandre og hjalp der man kunne, og alle var velkommen inn. Man satt ikke i hver sin kjeller og skulte på hverandre, som man gjorde andre steder.
Da The Scavers jubilerte og ble gjenforent i Kirkenes på nittitallet viste de at dette var en lokal tradisjon. Tre av landets mest meritterte musikere arrangerte åpen rockeworkshop på Malmklang for alle som ville være med.
«Det vil jeg også gjøre»
Omtrent alle musikere på min alder, eldre og litt yngre, kjenner seg igjen i dette: Å stå utenfor et øvingslokale og trykke nesa mot glassruta, kjenne rockemusikken dunke i glasset, se de blanke instrumentene, forsterkerne og ledningene, og tenke at det vil jeg også gjøre.
Da vi hadde «brakka» hadde vi vinduer nok for fjortiser å kikke inn gjennom. Og noen av dem var modige nok til å driste seg inn, døra var åpen. Og noen av dem igjen turte å snakke med oss. Og de ble ønsket velkommen. Snart kom de tilbake med konfirmasjonsgavene sine; trommer, bass og gitarer, og fikk øve og hjelp til å bruke utstyret. To akkorder ble til tre, og noen måneder senere spilte de på et skolearrangement eller på en ungdomskonsert på Malmklang i regi av Kulturkontoret i Sør-Varanger. Og noen av dem havnet etter hvert på store scener, spilte inn og ga ut musikk, reiste på turne.
Hobby blir kroner
Kveldsøkonomi er et begrep som har kommet i det siste. Det handler om alt det som folk gjør på fritida. Hva har det med økonomi å gjøre? Jeg kan bare snakke for min egen lille gjenlevende «bransje», amatørmusikere som spiller i band. Hvis vi har lyst å spille på et utested, så finnes heldigvis et par slike steder her i byen som gjerne tar en kveld av og til med de få bandene som enda gjør sånt her.
Et band med fire musikere har ganske mange timer med øving bak seg når de kan spille ute og ta betalt for det. Timelønna er derfor ganske elendig, ser man på all øvinga, men vi er jo amatører og trenger ikke leve av det. Ja, vi går i minus så det synger, men det er jo verdens beste hobby!
En sånn spillejobb gir imidlertid en del ringvirkninger. For det første har vi kjøpt instrumenter og utstyr for mange, mange tusen kroner, en pågående prosess med testing av stadig nye fine saker. I dag har vi faktisk en lokal butikk i Kirkenes der mange av oss prøver å legge igjen så mange kroner vi kan. Ja, og vi kjøper faktisk spilleantrekk også…
For å spille ute, trenges det lyd og lys, og blant annet fordi vi har to konferansehoteller, samt flere festivaler, som Barents Spektakel, Bugøynesfestivalen og Kirkenesdagene, og utesteder som trenger dette en gang i blant, så kan et lite firma leve av å leie ut lyd- og lysutstyr.
Det er utestedet som betaler for dette utstyret og en person til å styre det hele. Utestedet må hente inn flere vakter og serveringspersonale for å ta imot et større publikum enn på en vanlig dag. De skal ha lønn. Utestedet selger også billetter og mer drikkevarer enn på en vanlig dag.
Hva så med publikum? Noen handler inn til vorspiel på polet og/eller i matbutikken for å samles hjemme før de går ut. Noen tenker at de skal ta en helaften og går på restaurant først, og bruker penger der. Andre tenker at de trenger noe nytt å ha på seg, og legger igjen penger i byens klesbutikker før kvelden. Og mange betaler nok også for barnevakt. Og i tillegg er det mange som tar taxi, både til og fra. Dette er en side av kveldsøkonomien – noen amatører genererer aktivitet med kjøp og salg av varer og tjenester.
Organisert rock
Det er mye som har forandret seg. Ikke har vi kulturhus og ikke har vi kulturkontor lenger. Vi har Basen 2.0, og det er flott. De styrer også øvingscontaineren, der ungdom med lite penger kan leie seg inn og spille sammen. Men hvor mye er den brukt? Svært lite, for det er ikke så mange ungdommer som spiller i band lenger.
Kulturskolen har også opplæring i både instrumenter og band, men det blir heller ikke helt det samme, selv om de blir flinke å spille. Det er åpningstider, rammer og timeplan å forholde seg til. Bandkjemi er noe man finner ut av i et miljø av musikere. På en skole må du spille sammen med de du går sammen med, enten du vil eller ikke. Friheten med en kompisgjeng som vil spille sammen når som helst på døgnet, og helst så ofte som mulig, får man ikke på kulturskolen. Men supert med kulturskole, kjempeflott, alle bidrag til kultur er av det gode. Skolen og de som jobber der med alle sider av kulturliv applauderes høyt fra min side! Ja, takk begge deler!
Hvor er publikum?
Kulturkontoret til Sør-Varanger kommune har vært borte lenge. Vi som husker at de laget plakater for ungdomskonsert på Malmklang med gult papir i kopimaskinen, vi har blitt grå i stadig tynnere hår. Vi er voksne folk med full jobb og har ikke noe problem med å betale for et lite øvingslokale. Vi har også holdt på så lenge at om det er litt stillstand på den ene bandfronten, så har vi et annet å pusle med. Det er ikke det, men det er litt trasig å se at det nesten ikke kommer noen etter oss.
Det er ingen fjortiser som står med nesa inntil vinduet lenger. Vi leier et helt ok øvingslokale, men det er ingen vinduer for unge neser og ører der. Om så var, så er det bare vår musikk de får høre, ikke noe nyere og kanskje mer identifiserbart. Det er forsvinnende få som har så lyst å spille at de øver seg til blods på gitarfingrene og får vannblemmer etter trommestikker og tjukke basstrenger. Som vil bli så gode at de en dag kan spille for et betalende publikum, og skape enda mer aktivitet og kveldsøkonomi.
Hvor skal dette publikummet komme fra, det blir jo færre og færre av dem. Det var totalt 9.960 innbyggere i Sør-Varanger etter første kvartal i år. Vi bikka 10.000 på den tida som er omtalt i begynnelsen av denne teksten, da Rolf Olsen inspirerte barna i guttemusikken.
Hva brukes pengene til?
Sør-Varanger kommune brukte i fjor 4.057 kroner per innbygger på kultur. Denne grafen viser hvordan pengene er fordelt.
Jeg skal ikke undergrave betydningen av barn og unge som holder på med idrett. Jeg er helt for både idrettshaller, skianlegg og fotballbaner, men tenk hvis det hadde blitt investert tilsvarende, eller i alle fall litt, på de som driver med annen kultur, den frie kulturen, nesa-mot-vinduet-kulturen. Jeg tenker det hadde blitt en god investering.
