MEININGER: Et viktig skille i Pasvikdalen må forsvares – av oss, heile tida.
Putins invasjonskrig i Ukraina har både ført til mye saklig informasjon om både Russland og Ukraina, men også heftige debatter om årsaken til krigen, hvem som har ansvaret og hvordan man kan få slutt på krigen på best mulig måte.
Det har også vært skrevet og sagt mye om det som formidles fra krigen. En ting er kritikken som har kommet mot nettstedet steigan.no om at det fungerer som talerør for russisk propaganda.
– Publiserer propaganda
Aftenposten har også fått kritikk for å publisere russisk propaganda.
Det starta med et brev fra forfatteren Erlend Loe til hans russiske lesere. Russiske Anna Jevsejeva svarte på brevet. Hun presenterte seg som student og forfekta et syn som i stor grad var i tråd med offisielle russiske standpunkt.
I ettertid har Aftenposten fått kritikk for publiseringa fordi det er å gjengi russisk propaganda. Hittil har jeg ikke sett at noen mener slike innlegg skal forbys, men mange ønsker at «tanta i Akersgata» ikke publiserte innlegget. Flere har svart Jevsejeva, blant andre Erlend Loe.
Spaltist Bård Standal i Nettavisen er også blant dem. Han mener at «Aftenposten publiserer ukritisk russisk propaganda». Standal utdyper det ganske grundig, og får svar fra både Jevsejeva og Arne Treholt.
Viktig forskjell?
Det fører for langt å gå gjengi innholdet i innleggene som har kommet i kjølvannet av Loe og Jevsejevas leserbrev. Synspunktene er mange, og sakligheten varierer. Det dreier seg altså om en ganske vanlig norsk debatt.
Da er det grunn til å spørre om det ikke er dette vi ønsker å vise fram som det åpne, norske demokratiet.
Er det ikke dette som vi mener skiller oss fra det som skjer på den andre sida av Pasvikelva, et enormt land som den siste tida har utvikla seg fra autokrati til diktatur? At retten til å bryne meininger mot hverandre uten å bli arrestert er en av de vesentligste forskjellene mellom Norge og Russland.
Tvangstanker
Rune Rafaelsen har i et innlegg lufta tanker om hvordan vi bør og må forholde oss til Russland den dagen krigen tar slutt. Som tidligere ordfører i Sør-Varanger og forhenværende daglig leder av Barentssekretariatet deler han kunnskap og minner oss om at vi ikke kan tillate oss å gi opp Russland – på grunn av geografien.
Dette har fått politisk redaktør Skjalg Fjellheim i til å erklære følgende: «Finnmark må ikke gå seg fast i gamle tvangstanker om Russland.»
Under en debatt med Rafaelsen i Dagsnytt 18 fortalte Fjellheim også at «det som finnes av demokratiske krefter i Russland sitter i fengsel» eller «de har forlatt landet».
Utsagnene vil stille i fremste rekke når prisen i øvelsen «skjære alle over en kam» skal deles ut i ei eller anna forsamling for de fordomsfulle.
Det fine med ytringsfriheten er at Fjellheim kan si dette og slippe straff, men utsagnene er dårlig dokumentert og heller ikke særlig elegant formulert.
Vesentlige ytringer
For det første er det vanskelig å dokumentere at alle i Sør-Varanger – eller Finnmark – deler Rafaelsens syn på samarbeid med Russland, ei heller at alle finnmarkinger har gått seg fast «i gamle tvangstanker om Russland».
Som i resten av landet fremmes det ulike synspunkter på hvordan befolkninga bør forholde seg til Russland. Jon Aronsen har for eksempel foreslått at måten frigjøringa markeres på bør fornyes etter Putins angrep på Ukraina.
Bård Ramberg reagerte nylig på en nyhetssak i Sør-Varanger Avis og formulerte kritikken i et leserinnlegg. Ramberg er i sin fulle rett når han reagerer, og det er bra for ordskiftet i Sør-Varanger at han gjør det på en offentlig arena.
Andre fremmer standpunktene sine på Facebook, i korte eller lange versjoner. Mangfoldet i meiningene skiller seg ikke vesentlig fra det man finner ellers i landet.
Bom om opposisjon
Fjellheims kildegrunnlag må være spinkelt når han sier at de demokratiske kreftene i Russland enten sitter i fengsel eller har forlatt landet.
Det finnes personer som protesterer, om enn lavmælt. I enkelte byer bruker noen natta til å henge ut fredsduer i lyktestolper eller på andre offentlige steder. Andre limer lapper med protester mot krigen på plakater. Nylig la noen ut kosedyr på flere steder i Moskva med «Butsja» skrevet i blodrød skrift. Stadig vekk kommer det rapporter om russere som arresteres for forhold vi i Norge ikke kunne forestille oss var mulig.
Tydelige
Noen russiske kunstnere tør å være tydelig. Jurij Sjevtsjuk er vokalist i rockegruppa DDT fra St. Petersburg og en legende i Russland. En av gruppas mest populære sanger heter «Rodina» («Fedreland»).
På en konsert i Ufa, omtrent 130 mil øst for Moskva, forklarte han hva sangen dreier seg om:
«Gode venner, ‘Rodina’ dreier seg ikke om å kysse presidenten i ræva hele tida. ‘Rodina’ handler om ei bestemor som tigger eller selger poteter ved stasjonen. Det er ‘Rodina’.» – sa han til stor jubel fra publikum.
Nå må Sjevtsjuk trolig i retten, men han tar altså støyten.
Erfaring viser at det ikke er alle i Norge som er villig til å ta samme ansvar i pressede situasjoner. I stedet vil de ikke høre andre meininger enn sine egne.
For å ta det hjem til Sør-Varanger: Det var kanskje irriterende for SVAs redaktør å måtte svare på Bård Rambergs kritikk, men det var – for å være litt pompøs – viktig for landet at han fremma den.
Derfor er det viktig for oss alle å ta Grunnlovens paragraf 100 i bruk. Overskrifta er henta derfra.
