UFRED: Sikkerhetspolitikk går i stor grad ut på å forberede seg på krig – i verste fall.
Putins angrepskrig er inne i si 16. uke. Lite tyder på at den avsluttes i nærmeste framtid, og få regner med at russiske og ukrainske diplomater kommer til å møtes ved forhandlingsbordet før enda flere liv har gått tapt, byer lagt i grus, bruer blitt sprengt og varetransport hindra av både miner og politisk vrangvilje.
Putins ansvar
I kjølvannet av krigen pågår det en heftig debatt i både Norge og andre land om årsaken til krigen. Med få unntak er debattantene enige om at det er Putin som har starta den og ansvarlig for det som skjer, men at det er flere enn han som har bidratt til at forspillet endte i krig.
Internettforum av ulik karakter forsøker å finne forklaringer på hvorfor det blei krig i Ukraina og trekker linjer tilbake til det som skjedde i Irak, Afghanistan, på Balkan, i Libya og det som skjer i Syria.
Vonde historier
Det er altså et sterkt engasjement for å overbevise hverandre om hvorfor de ulike krigene starta, mens det skrives adskillig mindre om hvordan det gikk da disse krigene (formelt) var over.
Det er mange nok vonde historier å ta fatt i, og det holder å se på hva som har skjedd etter avslutninga av de mest medieomtalte væpna konfliktene som vi har hatt etter andre verdenskrig.
Få suksesser
Korea-krigen er formelt sett ikke over etter snart 70 år. Den førte ikke noe godt med seg for dem som bor i Nord-Korea.
Mange av dem som demonstrerte mot krigen i Vietnam, fikk ikke freden de ønska. I Kambodsja gikk det helt galt, og det var langt fra demokratiske krefter som overtok i Afghanistan etter av Sovjetunionen trakk seg ut i 1989.
USA og Natos krigføring i Afghanistan vil heller ikke skrive seg inn i bøkene som ei suksesshistorie når den skal oppsummeres. Lista kan gjøres lengre.
Det er lettere å ramse opp kriger som har ført til varig fred. Per i dag er andre verdenskrig én av dem, men nå frykter mange at denne freden også står i fare.
Overraskende for de fleste
Den kalde krigen tok slutt da Berlinmuren falt den 9. november 1989. Det kom uventa, så uventa at Dagbladet hadde «La barna banne» som hovedoppslag i førsteutgaven. Det gikk flere timer før andreutgaven med Berlinmurens fall var på gata.
Etter hvert viser det seg at det ikke bare var Dagbla’-desken som var uforberedt på det som kom – og skulle komme.
De første årene etter at muren falt og jernteppet gjennom Europa forsvant, var det optimismen som rådde i både Vest- og Øst-Europa. Nå skulle det bli «fredsdividende», det vil si «utbyttet» samfunnet satt igjen med når utgiftene til militær(u)vesenet skulle reduseres – ja kanskje fjernes. Optimistene ville bruke pengene på helse, utdanning og kultur i stedet.
Forberedt på varm fred?
På 90-tallet var det mang en skribent som lagde ordspill omkring den kalde krigen som hadde blitt varm fred.
Nå viser det seg at de som styrte den gangen var så begeistra over murens fall at de ikke gjorde papirarbeidet skikkelig.
Hadde USA lovt at Nato ikke skulle «en tomme østover»? Var det traktatfesta at Russland skulle få en buffersone mellom seg og Nato-landene?
De lærde (og ulærde) strides. Nå må kanskje vi andre – kall oss gjerne folk flest – gripe inn?
De som styrte den gangen gjorde ikke papirarbeidet.
Fram med faklene?
I årene før og etter 1980 var det en sterk antikrigsbevegelse i store deler av Vest-Europa. Folk protesterte mot atomopprustinga i både øst og vest. Tusenvis tok på seg støvletter, fotformsko og sandaler for å gå i fredsmarsjer og fakkeltog.
Er det på tide å finne fram faklene og markere generell motstand mot krig, ikke bare mot Putins tokt for å okkupere Ukraina?
Har vi som bor i de vestlige demokratiene et ekstra ansvar fordi vi faktisk har mulighet til å mobilisere til protest mot makthaverne? I Russland – og svært mange andre land – er det umulig, uansett hvor mye man måtte ønske det.
Jeg har på ingen måte løsningene på dette. Det ville vært for mye å forvente av en skarve lokalavisredaktør helt nordøst i et lite land i verden.
Tolker eller spekulerer?
Samtidig som Putins invasjonskrig i Ukraina starta, kom også teoriene om hvordan den kommer til å slutte. Det er vanskelig si om dette framsettes av folk som tolker eller spekulerer om utfallet av krigen. Det er kanskje ei blanding.
Fra dem med makt kommer det ulike signaler og advarsler. Sjefen for Interpol frykter at mange av våpnene som sendes til Ukraina skal ende på det illegale våpenmarkedet, Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg, vil ikke ha et forhandlingsresultat som gir Putin en «avkjøringsrampe» fra krigen, mens USAs president Joe Biden sier det før eller seinere må komme ei forhandlingsløsning.
– Jeg vet ikke hva den vil innebære, sa han på en pressekonferanse den 3. juni.
Avisa New York Post tolker dette som et signal om at Ukraina må avgi territorium til Russland.
Ikke vakkert
Seniorforsker Thomas Graham har lang utenrikspolitisk bakgrunn og er tilknytta Yale-universitetet i USA. Han har vært spesialrådgiver for den amerikanske presidenten fra 2004 til 2007, og han har vært direktør for russlandsspørsmål i det nasjonale sikkerhetsrådet i USA.
17. mai holdt han et foredrag om bakteppet for krigen i Ukraina. Han sa også noe om hvordan han ser for seg at den kommer til å slutte:
– Dette er en konflikt som kan vare i flere måneder eller flere år.
Graham tror ikke på noen form for politisk løsning.
– Hvordan vil så dette bli landa? Det kan skje på to måter, og ingen av dem er vakre. Den ene er utmattelse, sier han.
Partene kan rett og slett bli så utkjørte at de enten begynner å forhandle eller rett og slett slutter å slåss.
Den andre måten er at den militære situasjonen blir fastlåst. Da erkjenner myndighetene i både Kyiv og Moskva at det ikke finnes noen militær løsning på konflikten. Det kan enten gi forhandlinger eller ei fastfrossen konflikt. Graham minnet om at det allerede finnes flere av dem i det postsovjetiske området.
Den reelle verden
Dersom sluttkapittelet blir forhandlinger og ei politisk løsning, ser Graham for seg at de ender med noe i nærheten av ukrainsk nøytralitet med sikkerhetsgaranti, en eller annen form for anerkjennelse av at Krym er del av Russland, og at Donbas returneres til Ukraina.
Han er ganske sikker på det kunne blitt resultatet av seriøse forhandlinger før konflikten, «men i den reelle verden må man ofte gå gjennom død og ødeleggelse for å få ei løsning som ville vært skremmende dersom du hadde den politiske viljen til å fremme den tidligere.»
Det vil være en sann glede for de fleste den dagen krigen er over, men hvordan skal vi forberede freden best mulig?
