Norsk misnøye i Murmansk skapte internasjonal furore. I Russland er en spøk ofte letteste veg ut av dagliglivets lidelser.
Kommentaren er oppdatert med at den aktuelle konsulatansatte er erklært uønska i Russland. Det var ikke med i papirutgaven.
– Jeg hater russere, sa ei norsk kvinne som sjekka inn på Hotel Azimut i Murmansk.
Det blei fanga av et overvåkingskamera. Opptaket blei publisert på det russiske nettstedet Mash og deretter spredt i det vide og breie, både i Russlands (formelt) redaktørstyrte medier og på sosiale plattformer. Etter hvert nådde videoen også norske medier.
Kvinna er ansatt ved det norske generalkonsulatet i byen og var misfornøyd med tingenes tilstand på hotellet. Slikt skal man ikke gjøre, iallfall når man kan knyttes til en norsk diplomatisk stasjon i utlandet. Det har vi fått høre gjentatte ganger fra ulike eksperter.
Noen er skarpere i tonen enn andre. De er samstemte om at «slikt gjør man ikke», og de er like enige om at dette er en gavepakke til Putin og resten av dagens russiske regime. Enkelte kommentatorer har ikke spart på karakteristikkene av den konsulatansattes oppførsel, og det ser ut til at alle byrder legges på hennes skuldre.
Fest for hjemmesitterne
Både eksperter og andre har rett når de sier at de som representerer Norge ikke skal oppføre seg slik når de er på reise, det være seg i Russland eller andre steder. Mang en hjemmesitter har kommet med sine vurderinger i intervjuer og på sosiale medier. Det virker som ingen av dem som uttaler seg kunne ha gjort noe slikt sjøl. De ville alle forstått at det finnes overvåkingsutstyr på slike plasser. Noen meiner også at det russiske sikkerhetspolitiet FSB har tilgang til materialet og kan spre det via internett dersom det passer dem.
På russiske nett- og facebooksider er meningsmangfoldet større. De aller fleste ytrer seg i tråd med det offisielle synet som pressetalskvinne Maria Zakharova i det russiske utenriksdepartementet formulerte på Telegram-kanalen sin: «Det russiske utenriksdepartementet vurderer nå alternativer for hvordan de skal reagere på denne opprørende handlingen av hat, nasjonalisme og fremmedfrykt.»
Hardt redigert
Likevel er det en god del ironi ute og går blant russere som har kommentert dette på sosiale medier. Det mest interessante at mange russere – enten de er bosatt i Norge eller Russland – er svært opptatt av å finne fakta i saken. Sjøl fikk jeg ei melding fra Murmansk som litt spøkefullt sa at det kanskje blir vanskeligere å få visum til Norge etter episoden på Azimut, men med et tillegg om at det er vanskelig å si hvem som har rett og hvem som er de(n) skyldige. «Muligens har de ansatte på hotellet tatt det ut av sin sammenheng.»
Man trenger ikke lang erfaring med redigering for å se at det er mange klipp i den publiserte videoen.
Andre med russisk bakgrunn har forsøkt å finne ut om kvinna var diplomat eller hadde annen status ved konsulatet, og noen minner om at de ansatte på konsulatet har hatt vanskelige arbeidsforhold de siste årene, ikke minst etter 24. februar i år.
Selektiv ytringsfrihet
Noen har hevda at FSB eller noen andre har planta videoen bevisst for å diskreditere Norge som «uvennlig land». Det er mulig, men i dette tilfellet trenger ikke de ansvarlige gjøre mer enn å se vekk ved et eventuelt regelbrudd da videoen blei lekka. Ytringsfriheta er uhyre selektiv i Russland for tida, og det er ganske fritt fram for dem som ønsker å fremme meninger eller dokumentasjon som er i tråd med Putin-regimets styringssignaler.
Kraftig endring
Hendelsen i Murmansk er en bagatell i den store sammenhengen. Det er vanskelig å si om «en dråpe i havet» eller «ei pølse i slaktetida» er den beste beskrivelsen. At det russiske utenriksdepartementet har erklært vedkommende som heva stemmen uønska i Russland, endrer ikke på det. Likevel er det mange hjemmesittere som gremmes over at en ansatt ved det norske generalkonsulatet har mista besinnelsen, og det attpåtil i agurktida.
Det kan hende at de som tar fram arbeidssituasjonen ved generalkonsulatet den siste tida har et poeng når de skal finne forklaring på hvorfor reaksjonen kom i resepsjonen på Azimut. For åtte-ti år sia var konsulatets oppgave å håndtere et godt norsk-russisk samarbeid. Etter den russiske annekteringa av Krim blei aktiviteten ved stasjonen kraftig redusert.
Atmosfæren mellom Norge og Murmansk fylke har endra seg kraftig fra guvernør Jurij Jevdokimovs åpne samarbeidslinje tidlig på 2000-tallet til beskjeden fra dagens guvernør, Andrej Tsjibis, før helga: «Vi vil ikke tolerere russofobi i vårt land. Alle som hater russere, kan dra til helvete fra Russland.»
God nok oppfølging?
Generalkonsulatet har altså blitt en utsatt posisjon i det norske diplomatiet. Da er spørsmålet om de ansatte får god nok oppfølging når arbeidsbetingelsene endrer seg. Få – om noen – vet hvilket press de ansatte har blitt utsatt for – og opplevd, spesielt etter at Putins invasjonskrig i Ukraina starta den 24. februar. Det kan hende at den konsulatansatte bar på en trykkoker hvor lokket spratt av foran overvåkingskameraene i resepsjonen på Azimut.
Det har trolig lite med forskjeller på servicenivået mellom skandinaviske og russiske hotell å gjøre. Man skal ha reist lite eller vært svært heldig dersom man ikke har hatt dårlige opplevelser ved ett eller flere skandinaviske hotell, og man skal ha reist like lite og hatt tilsvarende uflaks dersom man bare har opplevd dårlig service i Russland.
Håndtere forskjeller
Ingen liker at man hever stemmen eller er usaklig, spesielt når man er på jobb. Det er også tilfelle i Russland, kanskje enda mer enn i Norge. Da er det grunn til å spørre om de som sendes ut er godt nok drilla i å håndtere slike kulturforskjeller.
Mi erfaring fra det offentlige er at man er opptatt av å fortelle dem som skal til Russland – eller andre land utenfor den vestlige sfæren – at de må være forsiktige med å koble seg på trådløse nett, helst ha egne PC-er for slike besøk og legge den vanlige mobiltelefonen hjemme. Som regel er det noen fra de hemmelige tjenestene som gir disse rådene.
Samtidig er det sjelden at noen med kultur- og samfunnskunnskap om Russland eller andre aktuelle land blir kobla inn. Dermed mangler ofte rådene om at man under besøket blir sett på som representant for arbeidsgiveren – og landet – hele døgnet. Det er sjelden man kun representerer seg sjøl.
Jeg er ikke sikker på at alle i offentlig sektor har tenkt nøye nok gjennom dette opp gjennom årene. Innimellom har det ført til at norske samarbeidspartnere har måttet jenke seg i forhold til russiske myndigheter fordi de ikke har vært nøye nok med formalitetene før de dro.
Et smil og en spøk
Noen av oss som har reist i Russland har etter hvert fått erfaringer som gjør det lettere å håndtere snubletrådene som plutselig dukker opp. Muligens finns det noen som aldri har trådt feil, men de fleste har lært gjennom (til dels uheldig) praksis og erfaring.
Det viser seg at hotelloppholdene som regel blir enklere å håndtere dersom overraskende problemer blir løst med en porsjon humor. Da slipper de som «bare er på jobb» i resepsjonen å tape ansikt. Ja, de blir nesten dine allierte. Eller for å parafrasere Al Capone: Du kan komme langt med et smil, men enda lenger med et smil og en spøk.
