Nordnorske journalister samles nok en gang til konferanse uten å snakke om fisk. «Fiskekakedirektivet» råder fortsatt.
Krigen i Ukraina har plutselig ført til at fiskeri har kommet på den nasjonale dagsordenen. Det norsk-russiske samarbeidet for å sikre fiskeressursene i Barentshavet gjør at regjeringa må tenke seg om – både én og to ganger – før det innføres sanksjoner mot Russland som kan gå ut over fiskerisamarbeidet.
Dagens samarbeid har vært formalisert sia 1975, og i dag er den norsk-russiske fiskeriavtalen et omfattende dokument som blant anna omfatter hvor mye som kan fiskes, regler for inspeksjon og kontroll, norske fiskefartøys adgang til Russlands økonomiske sone (RØS) og russiske fartøys adgang til Norges økonomiske sone (NØS).
I tillegg inneholder avtalen regler om norsk og russisk fiske i Fiskevernsonen ved Svalbard og i Smutthullet – det internasjonale havområdet i Barentshavet.
Forskerne tidligst ute
Norske og russiske havforskere begynte å samarbeide lenge før myndighetssamarbeidet blei formalisert. Det starta rundt forrige århundreskifte da norske pionerer som Fridtjof Nansen og Johan Hjort (Norges første fiskeri- og havforskningsdirektør) hadde tett faglig kontakt med havforsker Nikolaj Knipovitsj og kollegene hans.
Samarbeidet fikk seg en knekk etter den russiske revolusjonen, men i 1955 bestemte statsminister Einar Gerhardsen og partisjef Nikita Khrusjtsjov at forskningssamarbeidet kunne tas opp igjen. De første forskermøtene kom i gang i 1958, og i mer enn 60 år har havforskningssamarbeidet utvikla seg fra å forske på enkeltbestander til å undersøke økosystemet i Barentshavet «fra topp til tå».
Lofoten til Russland?
Fiskeriavtalens spesielle status mellom Norge og Russland – og de praktiske følgene av den – førte etter krigsutbruddet i Ukraina til at mange journalister plutselig måtte dekke fiskerier og fiskeripolitikk. Det blei mye interessant lesestoff av dette, blant annet flere saker hvor det ikke kunne påpekes konkrete feil, men hvor «summen» ikke stemte.
Høydepunktet var da NRK slo fast at torsken «klekkes [nemlig] i russisk sone». Det fikk fiskeriavisa Kyst og Fjord til å spørre om Lofoten er flytta til Russland.
I en annen NRK-sak er et bilde av forskningsfartøyet «Johan Hjort» forsynt med følgende bildetekst:
«I havnen i Kirkenes er det flere russiske trålere som ligger til havn. Hovedeier av Kirkenesterminalen er Eimskip. Eimskips største eier er islandske Samherji. Dette bildet ble tatt fredag 4. mars.»
Nedrprioritert i mange år
For omtrent 30 år sia jobba jeg i NRK-Troms. Den daværende redaksjonssjefen var opptatt av at journalistene hadde grunnleggende kunnskaper om juss, været og fiskeriene. Derfor arrangerte han møter med politiet, meteorologene og fiskerinæringa.
Journalistene måtte kjenne til forskjellen på «mistenkt», «sikta» og «tiltalt», kunne litt om storm, orkan og anna uvær – og vi måtte ha grunnleggende kunnskap om fiskens biologi – samt hvordan den fanges og omsettes.
Dermed var også NRK ganske godt rusta da det skjedde store endringer i økosystemene i havet på slutten av 1980-tallet. Da opplevde Nord-Norge selinvasjon og kollaps i viktige fiskebestander.
Det er liten grunn til å kritisere NRK-journalistene som nylig avslørte at de vet lite om torskens biologi, men det er større grunn til å kritisere redaktørene deres – og resten av redaktørkorpset i Nord-Norge.
Vi har nedprioritert fiskeristoffet i flere tiår og dermed forsømt utviklinga i Nord-Norges viktigste næring gjennom tidene.
Rundt 1990 hadde mange nordnorske aviser – og NRKs distriktskontor – journalister som jobba mer eller mindre fast med fiskeristoff. Jeg vet det, fordi jeg brukte å møte disse journalistene på årsmøtene i fiskeriorganisasjonene og på ulike konferanser.
Frysedisken i fokus
Rundt år 2000 jobba jeg i Nordlys. Den gang var avisa kjent for å dekke fiskeriene grundig. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland ga til og med avisas mangeårige sjefredaktør Ivan Kristoffersen «skylda» for at Norge ikke blei EU-medlem i 1994 – fordi han meinte regjeringa kom hjem med en fiskeriavtale som i realiteten var å gi bort fiskeressursene til EU.
Ved årtusenskiftet kom en friskus inn som nyhetsredaktør i Nordlys. Nå skulle det «vanskelige» fiskeristoffet ut. Dersom det skulle skrives noe om fisk, måtte det angå «folk». Nyhetsredaktøren var altså opptatt av å nå alle – ikke bare «folk flest» eller «vanlige folk». Og «folk» var ikke opptatt av fiskeriforvaltning, kvotefordeling, havrett og alt det andre som hadde vært dekt tidligere.
Nei, «folk» var opptatt av fisken de fikk kjøpt i butikken. Derfor skulle fiskeridekninga dreie seg om det man fant i ferskvare- eller frysedisken.
Jeg hørte aldri denne redaksjonelle prioriteringa med reine ord, fordi jeg kanskje ikke var til stede på redaksjonsmøtet hvor den blei formulert. Noe må likevel ha skjedd, fordi en av avisas munnrappe omtalte instruksen som «fiskekakedirektivet». Iallfall blei det slutt på den kontinuerlige fiskeridekninga til Nordlys.
Ikke aleine
Nordlys var langt fra aleine om å kaste fiskeridekninga over bord rundt årtusenskiftet. Den forsvant i stor grad fra spaltene i alle nordnorske aviser. Dermed fikk ulike regjeringer gjennomføre store strukturelle endringer i fiskerinæringa uten at det førte til noen offentlig samtale omkring det – og uten å vise hvordan endringene ramma kystsamfunnene.
Rett nok skrives det en del saker om eksportrekorder, om nye og flotte båter, et og anna årsregnskap fra næringa får spalteplass – mens kvotefordeling, følgene av strukturering i fiskeflåten, forvaltninga av fellesskapets ressurser, havrett og mye annet går under radaren.
Dramatiske hendelser
I 2021 var det heftig ordbruk mellom Norge og EU omkring fisket i vernesonen ved Svalbard. Temaet fikk sporadisk dekning, men jeg har til gode å lese en reportasje som gir god bakgrunn for å forstå konflikten mellom Norge og EU.
På 1990-tallet var konfliktene i Barentshavet så heftige at den norske kystvakta skjøt flere varselskudd i Fiskevernsonen ved Svalbard.
To av skuddene traff tråleren «Hagangur II». Den var eid av islandske interesser og registrert i den mellomamerikanske republikken Belize.
I 2005 var det på nytt drama i Fiskevernsonen. Da stakk den russiske tråleren «Elektron» av med to norske kystvaktinspektører.
Joikakaker framfor fisk
Jeg er usikker på om det finnes kompetanse i nordnorske redaksjoner som har denne kunnskapen i ryggraden. Den finnes muligens i fiskeripressa, men de skriver for «spesielt interesserte», det vil si et publikum som har større bakgrunnskunnskaper enn de fleste av oss. Da er det ille at dagspressa og NRK har avvikla fiskerijournalistikken framfor å utvikle den.
I stedet har det vært brukt – og brukes – redaksjonelle ressurser på å skjelle ut «Oslo-eliten». I fjor vår blei utepilsen til Erna Solberg og et par regjeringskolleger «løfta opp» på nasjonalt nivå – og vi har krangla om Joikakaker i stedet for å la dem gå ut av tida på en stille måte – som så mye annet av utdaterte 1960-tallspåfunn i kongeriket.
Slik har folk nordpå blitt engasjert i pussigheter mens landsdelens viktigste ressurser gradvis samles på færre og færre hender.
Oppgaven med å ettergå fiskerinæringa blei i stedet overlatt til Riksrevisjonen – men da var det kanskje for seint.
Konsekvenser
Sør-Varanger er på ingen måte en stor fiskerikommune dersom man ser på omsetninga til lokal flåte og lokal fiskeindustri. Samtidig har diskusjonene rundt sanksjonene vist hvor avhengig kommunen er av fiskeriene – fordi russiske fartøy utrustes og vedlikeholdes i Kirkenes. Disse konsekvensene kom nok uventa på mange utafor fiskerinæringa, verkstedindustrien og skipsagentene.
Svarte Natta-konferansen er flaggskipet blant møteplassene for nordnorske journalister og redaktører. Nå kan vi bruke helga til å skjemmes over dårlig fiskeridekning de siste 20 årene. Vel hjemme er det tid for å finne ut hvordan dette kan rettes opp.
