Uansett om jeg befinner meg i Russland eller Norge, er mai alltid en måned å glede seg til. Særlig i år, når mine yndlingsbegivenheter – Seiersdagen og Eurovision Song Contest – usynlig går hånd i hånd.
Når kommunen har flagget ferdig i anledning Frigjøringsdagen 8. mai, og alle flaggene er tatt ned, er det Russlands viktigste merkedag som står for døra.
For andre dag på rad spaserer jeg bort til Frigjøringsmonumentet – denne gangen med en burgunderrød nellik i hånda. Selv om talene er for lengst ferdig, er det fremdeles noen medborgere å se ved monumentet. Folk legger ned blomster, tar bilder, hedrer og minnes de som ga sitt liv – og ga oss liv. Oss – både russere, nordmenn, og mange andre nasjoner.
De vi minnes hver 9. mai, år etter år, hvem var de? Svaret er å finne på selve monumentet: «Til Sovjetsamveldets tapre soldater». Og de som vet hvor multinasjonal Sovjetunionen var, kommer neppe til å gjøre den feilen og kalle minnesmerket for «Russemonumentet».
Treriksjenta
Seiersdagen får meg til å tenke litt ekstra på mine egne røtter, mitt opphav og min tilhørighet. I det jeg minnes alle de tapre sovjetiske soldatene, tenker jeg bokstavelig talt på store deler av Sovjet. Ikke uten grunn. Min mor kommer fra Kasakhstan, hennes mor – og min bestemor – kommer fra Ukraina. Da min ukrainsk-kasakhiske mor og min russiske far skapte meg, dannet de en slags treriksrøys.
Til tross for de tre forskjellige kulturene å holde styr på, var jeg aldri «identitetsforvirret». I stor grad – takket være omstendighetene som var der uten at jeg måtte ta noe valg. Født i Nordvest-Russland, med hele familien ellers i Kasakhstan, hadde jeg en god balanse og delte mitt hjerte i to. Uten noen levende slekt i Ukraina, var det bare den forbindelsen jeg dessverre manglet.
Min tapre soldat
I dag vet jeg at min ukrainske forbindelse finnes allikevel. Den renner i blodet, og den ligger i en massegrav.
På Seiersdagen, rett foran Frigjøringsmonumentet, minnes jeg spesielt én sovjetisk soldat. Én som ga liv til min mormor rett ved fronten i Khmelnytskyj fylke – og ga sitt liv ved den samme fronten i samme fylke, før mormor rakk å bli født. Min oldefar Aleksandr Bojko er min ukrainske forbindelse og en av de tapre sovjetiske soldatene. Han var ikke med på å frigjøre Finnmark, men dette minnesmerket er det nærmeste jeg kan komme meg ham nå.
Min burgunderrøde nellik legges ned, oppå mange de andre blomstene i bunken. Her i Sør-Varager er vi mange som har vår tapre soldat å hedre.
En personlig mai-høytid
Uansett om jeg er bosatt i Russland eller Norge, vil mai alltid være en måned å glede seg til. Og særlig når jeg har tilknytning til begge land, resulterer det nærmest i en eksplosjon på røddagsskalaen. 1. mai, 8. mai, 9. mai, 17. mai. Og min personlige høytid ved navn Eurovision Song Contest.
Det å se på Eurovision har blitt min sentimentale tradisjon, etter først å være påbegynt som en familieaktivitet for meg og mamma da jeg var tenåring. Jeg husker fremdeles mine studievenner som ristet oppgitt på hodet da jeg droppet fester for å se på Eurovisions grande finale. Nå i ung voksen alder vet jeg at det går an å lage Eurovison-fester, to fluer i ett smekk.
Jeg pleier ikke å høre på Eurovision-sangene før selve showet, for ikke å spolere nytelsen (eller forbauselsen). I år var jeg likevel nødt til å sette meg inn i saken da jeg hørte om oppstyret rundt den russiske finalisten.
Russian woman?
Det russiske bidraget til Eurovision i år, sangeren Manizja, fikk mye hets fordi hun skulle representere Russland med låta «Russian woman» på den internasjonale sangkonkurransen. Manizja er opprinnelig fra Tadsjikistan, landet som familien måtte flykte fra grunnet borgerkrigen i 1994.
På grunn av sitt opphav, fikk Manizja høre en hel del fra de hatefulle kommentarfeltinnbyggerne som mente at hun ikke var russisk nok til å representere Russland på ESC. Og desto mindre russisk var hun til å synge noe med tittelen «Russian woman», til tross for at hun skrev låta selv.
Dette fikk meg å tenke på noe jeg ellers tenker lite på. Kanskje altfor lite.
Hvem er «Russian woman», egentlig?
Nå kjenner leseren til min historie: treriksjenta, med Kasakhstan og Ukraina i blodet og hjertet, født og oppvokst i Nordvest-Russland.
I min skoleklasse, høyt oppe i nord, var det i tillegg en latvisk-russisk jente, en jente fra Aserbajdsjan, en russisk-georgisk jente og en håndfull jenter med noe ukrainsk i seg. Noen av oss virket litt mer eksotiske og annerledes for de andre, og noen av oss ble selvsagt mobbet for det.
Jeg, som sikkert de fleste klassekameratene mine, ble unnfanget i Sovjetunionen og født i Russland. Vi var en grensekryssende generasjon som kanskje manglet innsikt i hvor multinasjonalt opphavet vårt var. Hadde vi visst det, skulle noen av oss muligens ha droppet å kalle et annerledes etternavn for «merkelig», og hestekjøttspising for «æsj, ekkelt»?
Skulder ved skulder
I år feirer jeg Seiersdagen mer innad enn utad. Jeg bruker tid på å grave i digitale arkiver for å finne mer info om min ukrainske oldefar, min tapre soldat. Teknologien viser meg til og med hvor på kartet han har vært og slåss, og hvor det til slutt ble slutt.
Jeg sender mine funn til slekta i Kasakhstan og til mamma og bror i Arkhangelsk. Vi minnes, vi mimrer, vi drømmer om å besøke hans hjemsted og grav i Ukraina. I dag forblir drømmene bare drømmer, i dag er vi nødt til å gå til hver vårt monument. I hver vår by, i hver vårt land.
Når vi hedrer Seieren i dag, bør vi huske på hvordan Seieren ble oppnådd. De tapre soldatene fra Sovjets mange kanter vant den ved å stå sammen og slåss skulder ved skulder. Sett bort ifra smittevernhensyn, er dette kanskje den eneste riktige måten å feire Seieren på – akkurat som våre forfedre, samlet?
Når Eurovision-uka kommer, kan man gjerne bruke samme prinsippet der også. Man kan huske på at Russland, Tadsjikistan og mange andre land en gang var ett, og at «russisk kvinne» av den grunn ofte er en internasjonal kvinne. Sånn sett kommer den opprinnelig tadsjikske artisten Manizja til å representere Russland i ordets rette betydning.
Og hvis man fremdeles ikke er overbevist, så er det bare å tenke på Seiersdagen, hvorfor vi feirer den i dag, og hvem som egentlig stod samlet bak den. Hånd i hånd, skulder ved skulder.
