Klare svar: Bygg vindkraft! Vi må utvinne naturressursene! Gi skattelette!
En analyse fra Menon Economics viser at kommmunene på nordsida av Varangerfjorden nærmest vil være tømt for folk om 80 år. Det er dystre perspektiver, og det burde åpne for interessante debatter om framtida til Øst-Finnmark. Får vi det? Tja.
Aviskommentatorer fra både Oslo og Tromsø har meldt seg med sine analyser og funnet ut at kvinner i Øst-Finnmark kler seg i boblekåper, og at det ligger snøfonner foran inngangsdørene ved Varangerfjorden.
Andre har stilt opp med klare svar på hva som må gjøres for å «berge» Finnmark.
Ressurskammer
Felles for svarene er at Finnmark skal brukes som ressurskammer. Vinden skal «høstes» og sendes av gårde i form av strøm eller hydrogen, olja på Johan Castberg-feltet kreves ilandført på Veidnes i Nordkapp kommune, slik at den kan gi arbeidsplasser som forsinker produktene på veg til markedet. I tillegg skal vi grave i jorda for å forsyne verden med mineraler som skal brukes i det grønne skiftet.
For å arbeide med dette skal man altså få skattelette.
Er det så enkelt? Eller står vi overfor en situasjon med svar som er på jakt etter spørsmål? Hvilke spørsmål er stilt for å ende opp med ei løsning som går ut på at Finnmark skal fungere som utmarksområde for dem som bor der det angivelig er godt å holde til?
Plattformturnus?
Svarene viser at naturressursene i Finnmark er viktige, men hvorfor i all verden skal det bo mange mennesker langt mot nord bare for å utvinne dem? Er det ikke bedre å overlate Finnmark til selskapene og kapitaleierne som ser nytte i disse naturressursene? De får sikkert til pendling til og fra gruvene, plattformene, vindkraftverkene, fiskefeltene osv. som er billigere enn dagens opprettholdelse av bosettinga i Finnmark.
Oljeindustrien har allerede utvikla plattformturnuser som gjør de mulig å tjene godt og samtidig leve «det gode liv» langt fra arbeidsplassen.
Mennesker og mineraler
Både politikere og næringslivstopper snakker om at det er innbyggerne – eller de ansatte – som er deres viktigste ressurs. Altså menneskene.
Rekk opp handa den som kan huske at menneskene i Finnmark har blitt omtalt som den viktigste ressursen der Norge har grense mot et land som i lange tider ha vært definert som en uvenn!
I stedet har Finnmarks befolkning blitt sett på som et problem. Vi har tilhørt feil etnisitet, snakka feil språk og blitt definert som mulige femtekolonister. I tillegg dumper vi ut av undervisningssystemet før vi er ferdig med videregående skole, og vi oppfattes som en utgift på nasjonalbudsjettett – på alle mulige måter.
Landets forrige statsminister skreiv en gang i tida ei bok med tittelen «Mennesker, ikke milliarder». Hva ville tittelen på ei bok om Finnmark blitt? Kanskje «Mineraler, ikke mennesker»?
Alt som (muligens) kommer
Finnmarkspolitikerne har et enormt sterkt engasjement for alt som (kanskje) skal etableres i Finnmark. Det har vært laga jernbaneplaner, utredninger om oljevirksomhet, havneutbygginger, tilrettelegging for gruver.
Man må leite lenge for å oppdage et tilsvarende engasjement for det som allerede finnes i fylket.
Eksemplene på hvordan visjon går foran virkelighet er flerfoldige, og paradoksene er mange. For eksempel var det mer enn 100 år med gruvedrift før det blei etablert et relevant utdanningstilbud for gruve- og anleggsarbeid i Kirkenes.
I dag er reiseliv den største private næringsvegen i Sør-Varanger, men det finnes ikke et tilbud i kommunen for dem som ønsker å få seg ei utdanning på fagområdet.
For mer enn 20 år sia blei det bygd en filetfabrikk på Svartnes utafor Vardø. Alle som hadde kalkulator og kunne litt biologi så at det aldri kom til å bli lønnsom drift ved anlegget, men det hindra ikke finnmarkspolitikerne fra å engasjere seg sterkt for å bygge det.
Har meldt seg ut
Fisken er Finnmarks viktigste ressurs, men det er et fåtall finnmarkspolitikere som engasjerer seg i næringa. Det er lettere å finne dem som kokketerer med at de ikke har peiling på fiskeriene.
I fjor og i år har Fiskeridirektoratet foreslått å øke aktivitetskravet for kongekrabbefiskerne. Sør-Varanger kommune engasjerte seg ikke før SVA spurte om det ville komme en uttalelse om saken.
I kommunestyret i Sør-Varanger har jeg ikke møtt en eneste politiker som har satt seg inn fiskeripolitikk, til tross for at den største industribedriften i kommunen i all hovedsak lever av å vedlikeholde fiskefartøy. Det er for det meste russiske fartøy, men de fisker i Barentshavet. Da er det uforsvarlig at kommunen ikke har politikere som vet noe om rammeverket disse fartøyene opererer innafor.
Den som orker å engasjere seg vil se at fiskeriene er et spennende politikkområde, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Det er synd at finnmarkspolitkerne har meldt seg ut av fiskeridebatten, fordi all historisk erfaring viser at det går godt i Finnmark når det føres en fiskeripolitikk som er rettferdig for dem som bor her.
Det gode liv i finnmark
Er det noen som spør om hva som skal til for å leve det gode liv i Finnmark? Hva med spørrre om hvorfor folk blir igjen i fylket? Det skjer till tross for at det gjennomføres reformer som legger ned offentlige arbeidsplasser, en fiskeripolitikk til ugunst for kystbefolkninga, vi har en sikkerhetspolitisk situasjon med militær opptrapping i Barentshavet og planer å gjøre store deler av Finnmarkskysten til militært skytefelt.
Jeg er sikker på at det finnes mange svar på dette, men omkvedet om at «det er tusseladdene som blir» kommer aldri til å stemme.
Nye ressurser
Før koronaen slo inn, tok reiselivsnæringa i Finnmark sjumilssteg framover og utvikla attraktive tilbud som blei etterspurt i det internasjonale markedet.
I Alta og Sør-Varanger har snøhotellene vært suksesser. Det var heller ikke uten grunn at gründer Kåre Tannvik erklærte at «snø er en mye større ressurs enn olje». Men det politiske engasjementet er fortsatt forbeholdt oljebransen.
Ekte opplevelse
Sør-Varanger har reiselivsbedrifter som er både kreative og profesjonelle. Barents Safari er en av dem. Med små investeringer har selskapet bygd et unikt tilbud som slår an. Tenk at to elvebåter og noen plankeskur ved Pasvikelva kan slå så godt an blant tilreisende!
Hvorfor skjer det?
Uten å ha vitenskapelig grunnlag, vil jeg likevel hevde at det skyldes at Barents Safari tilbyr ekte opplevelser. De forteller viktige deler av historia i grenselandet hvor ulike religioner, kulturer og nasjonal politikk har møttes i århundrer – og motsetninger har blitt løst på fredelig vis. Det er annerledes enn mange andre steder i verden.
Etter de gode fortellingene, kan du nyte Norges – ja kanskje Nordens – mest geopolitiske utepils i Boris Gleb. Bak deg har du grensa mellom Russland på den ene sida og Norge, EU/EØS og Nato på den andre.
Foran deg ser du ut Bøkfjorden og mot Barentshavet, et av Europas viktigste spiskammmers gjennom århundrer – og arena for strategiske fartøybevegelser fra både Nato og Russland.
På en fin sommerdag blendes du av midnattssola i det du tømmer glasset.
