Da jeg mottok melding om at Odd Mathisen var død, så var det mye takknemlighet for mitt kjennskap og vennskap med Odd som kom frem, og sorg over at han ikke er mer.
Da jeg kom til Kirkenes i 1997, var Odd ett av de menneskene jeg ble kjent med først. For meg har han vært mye, betydd mye på mange plan.
Odd var først og fremst et kunnskapsrikt menneske. Når han stilte spørsmål og når vi var i samtale, var det velfundert og gjennomtenkt. Jeg tenkte ofte at han var en mer belest teolog enn meg, og slet noen ganger med gode argumenter om vi var uenige, for Odd hadde ikke bare lest sin Bibel, men mye teologisk litteratur.
Det var uten unntak spennende å høre hva han hadde fått ut av en preken eller noe han hadde lest.
Homofilidebatten var betent av åpenbare grunner for mange da jeg ankom Sør Varanger. Odd var den jeg virkelig kunne snakke med om dette, og som lengtet etter en kirke som var åpen for alle. Det hente også at vi var uenige, og det var helt greit. Som det følelsesmenneske både han og jeg var, kunne det bli heftig. Men han var alltid opptatt av å rydde opp, bli ferdig med diskusjonene på skikkelig vis.
Engasjement og humor
Odd var kunnskap, varme og engasjement, og mye humor. Ingen kunne la seg begeistre som ham, ingen lo så godt som ham, og ingen ble så forurettet som ham når han opplevde urett. Det kunne gjerne ta litt av, bli svart-hvitt når han kjente engasjementet. Men verden kommer ingen sted uten slike rebeller som ham.
Odd hadde blikk for detaljer. Han så nyansene, og la merke til ting som ingen andre gjorde. Som helt fersk og nyutdannet satte jeg så utrolig pris på akkurat det, at han hadde hørt det som ble sagt, han kunne følge tankegangen som få kunne, med den kunnskapen han hadde med seg.
Odd hadde mye kjærlighet. Han var dedikert til de svakeste, og dyrene var han så veldig glad i. Han sa en gang til meg at: «Mennesker som ikke er glad i dyr, og som ikke har humor, de er jeg litt redd».
Meningers mot
Odd var katolikk, hadde meningers mot, men var en av de mest trofaste kirkegjengere. Som ung prest betydde det ekstra mye. Jeg fikk reflekterte og kunnskapsrike tilbakemeldinger. Når vi jobbet med Mørketidsfestivalen, eller når vi jobbet med kirkeasylant, eller når vi engasjerte oss i noe som handlet om medmennesker på et eller annet vis, ja, da var han der, med engasjement og kunnskap.
Gode minner var turen til Bugøynes, et av de første årene jeg bodde i Sør-Varanger. Odd hadde aldri vært der, og var takknemlig for å være med. På tur, uansett vær, så var det mokasiner på bena som gjaldt. Og mange timer ble det i bibelgruppen, etter kirketid. De fleste i bibelgruppen hadde slett ikke vært i kirken den søndagen. Men Odd hadde som oftest det, og var hjertelig til stede med sine meninger.
Jeg vil minnes Odd med takknemlighet. Takk for engasjement, kunnskap, humor, vennskap og varme.
