Kurt Wikan ble nylig frikjent i saken som var reist mot ham etter at han angivelig skulle ha krysset grensen med båt på Pasvikelva. Det skulle bare mangle.
Man bør kunne forvente at påtalemakten har sikre beviser når de utsetter en grenseboer for den belastning det er å bli stilt for retten. For de som ferdes på Pasvikelva, er det å håpe at utfallet av denne rettssaken får konsekvenser.
Pasvikelva og fisketurer her er en del av det gode liv for mange av de «lokale heltene» som Forsvarets folk liker å kalle oss. Å ferdes i båt nær grenselinja på elva gjøres ikke for å provosere grensevakta, slik Wikan ble fortalt at han gjorde umiddelbart etter hendelsen. Flere synes heller det er grensevakta som provoserer.
Jeg håper både for egen og andres del at grensevakt og politi fremover tenker over deres forhold til lokalbefolkningen. Det er ingen her som har som formål å provosere grensevakta. Vi nytter de mulighetene vi har når både vær og føre og fritid samtidig gjør det mulig å gjøre det vi liker best, nyte naturen og friheten vi har som norske borgere.
Provoseres selv
Det betyr også å bevege seg på Pasvikelva sommer som vinter. Og får vi fisk er det gjerne der det er strøm i vannet, i fossene og nær djupålen. Da er vi i alle fall ikke interessert i å provosere andre i nærheten, verken nordmenn eller russere. Men vi provoseres selv av patruljebåter som kutter fiskesnører, lager store bølger eller skremmer fredete fugler. Vi har ikke noe i mot grensevaktene som sådan, det er systemet som ikke er bra.
På land kan vi gå helt inn til grenselinja, midt mellom den russiske og den norske grensestolpen, hvis vi vil. Det gjør vel de færreste av oss, nettopp for ikke å provosere. Grensen i Pasvikelva følger, der intet annet er bestemt, djupålen. Man er selv ansvarlig for å holde seg på norsk side av grenselinja. Sommerstid har man i tillegg til kart, tabeller og GPS også de gule bøyene som grensekommissariatet plasserer ut å forholde seg til.
Det er klart at man enkelte steder ikke kan gå rett fra bøye til bøye uten å krysse grensa, fordi djupålen kan svinge inn mot norsk land mellom dem. Men man må jo kunne stole på at en bøye definerer grensa. Står bøya inne på russisk territorium, skaper grensekommissæren lovbrytere, og det tror jeg ikke er intensjonen.
Flytter bøya seg fem meter fordi vannet synker en halv meter og tauet blir slakkere, ja vel – da flytter også grenselinja seg fem meter. Hvis ikke man kan stole på at bøya er grenselinja må man heller la være å sette den ut.
Hensikten med grensekontroll
Norges grense mot Russland er en Schengen-grense. Derfor er grensekontrollen underlagt Schengenunionens regelverk for grensekontroll. Kontrollens hensikt er å forhindre at ikke-schengenborgere krysser grensa og kommer inn til Norge illegalt.
Da Norge gikk inn i unionen i 2001, fikk GSV tilført cirka en halv milliard kroner for å tilpasse grensevakta til dette formål. Jeg var selv ansvarlig for en del av dette i min jobb ved GSV den gang.
I stor grad har ikke grensevakta annet å bruke alt overvåkningsmateriellet til enn å detektere de lokale borgere i Sør-Varanger som ved sin ferdsel langs grensa utfører den oppgaven som ingen uniformerte kan gjøre bedre – nemlig hevde Norges suverenitet i grenseområdet.
Det tekniske utstyret vi som skattebetalere har betalt for på grensa, har som formål å gi alarm når noen kommer inn mot grenselinja fra russisk side. Intet slikt utstyr er så nøyaktig at det på fire kilometers hold kan si akkurat når grensa krysses ute på elva, med mindre man har en reflektor stående på grenselinja der krysningen skjer.
Teknikken kan selvfølgelig brukes til det motsatte; å detektere de som krysser grensa fra norsk side. Da er man over på grensevaktas andre oppdrag. Det er å se til at grenseloven, som gjør det straffbart å krysse grensa, blir overholdt. Men skal man bruke utstyret til dette må man både være ett hundre prosent sikker på at utstyret er rett kalibrert og satt opp i forhold til kartet, og man må kunne dokumentere det for en eventuell rettssak.
Den leksa hadde tydeligvis verken påtalemakten eller grensevakta gjort denne gang. Til stort bryderi for den tiltalte, og til stor frustrasjon for de som nytter Pasvikelva til rekreasjon.
