Med livet som innsats

Vei 8860 mellom Storskog og kaiområdet nederst i Grense Jakobselv utgjør 44 kilometer og har status som fylkesvei.

Fra Vintervollen til Grense Jakobselv var veien ferdig i 1966, der strekningen fra den øverste gården i bygda og ned til sjøen utgjør knapt 10 km. Her har veien beholdt grusdekke i henhold til Nasjonal verneplan.

Mellom Vintervollen og Grense Jakobselv er veien stengt om vinteren, men i sommersesongen er det en strøm av norske og utenlandske bobiler nedover dalen og i tillegg et stort antall biler primært fra Sør-Varanger.

Kort historikk

Fra de første nybyggerne kom til dalen i 1851 og påfølgende 45 år var det bare en sti nedover dalen. Midtveis i bygda var det en bratt og glatt fjellknaus som gikk rett ned i elva. Eneste måten å forsere dette partiet, var å klatre eller krabbe over, og spesielt på våren med issvuller kunne passasjen bli livsfarlig. På 1870- tallet ble det gravd ut en fotsti over fjellknausen og satt opp ti meter lange stiger på begge sider for å kunne klatre opp til stien. Først fra 1892 gav staten bevilgning til utbedring av dette ufarbare partiet. Etter å ha sprengt bort noe av fjellet var det fra og med 1897 mulig å kjøre med hest og kjerre og slede vinterstid fra de øverste gårdene og ned til sjøen.

Fra 1930-tallet og frem til 1960 ble det enkelte år bevilget midler til utbedring av veien forbi fjellknausen. Arbeidet ble utført av karene i dalen vinterstid og utsprengt fjell ble transportert med hest og slede og lagt langs elva.

Veien i bygda var i utgangspunktet beregnet for hest og kjerre og ikke dimensjonert for biltrafikk. Etter at veien fra Vintervollen til Grense Jakobselv var ferdig, ble kjerreveien nedover bygda – og uten noe forarbeid – dekket med grus og tatt i bruk for ferdsel med bil.

Vedlikehold av veien i bygda

Som fylkesvei finansieres vedlikehold av stat og fylke og midlene går til en av entreppenørene som har lagt inn anbud og dermed får ansvar for vedlikehold av veien. Mesta har per i dag en kontrakt som totalt går over fem år. Når man ser på tiltakene som har blitt iverksatt, både av tidligere og nåværende kontraktør, kan man stille spørsmål både med hensikt og prioritering av midler. Mye av aktiviteten gir inntrykk av å være ren sysselsetting iverksatt for å bruke opp bevilgede midler.

Hver sommer blir grusdekket skrapt, i et forsøk på å fjerne dype groper i veien som er resultat av nedbør og stor trafikk. Grusdekket ligger over et underlag som består av store steiner og mellomliggende parti med finsand. Ved første regnvær etter skraping vil områder med finsand mellom steinene drenere bort nedbøren slik at veibanen i disse områdene synker ned og gropene i veien vil være tilbake.

I 2019 ble det grøftet langs veien. Spørsmålet er hvorfor grøftene stedvis ble gravd flere meter brede og svært dype slik at graving og bort kjøring av masse tok mye av sommeren. Jeg oppholder meg i bygda mye av somrene og har til gode å se særlig vann i grøftene, selv i de få periodene med mye nedbør. At regnvann skal dreneres til grøftene forutsetter at veibanen har fall mot grøftene og i tillegg er noenlunde slett, noe som fungere for veier med asfaltdekke. På grusveien samler mesteparten av nedbøren seg i gropene i veien og grøftingen ikke hatt noen effekt på veistandarden. Grusen som ble kjørt på veien i sommer har etter ett par uker med trafikk samlet seg som forhøyninger langs veikantene og forhindrer at regnvann dreneres til grøftene. 

Andre eksempler på overdimensjonering, er fjerning av skog i mange meters bredde på begge sider av veien, som begrunnes med hensyn til trafikksikkerhet. I sommer har man meiet ned gress og blomster på begge sider av veien i en bredde på opptil fem-seks meter og langt utenfor grøftet område.

Over tid har det blitt skrapt stadig lengre ut på hver side av veien, slik at matjord har blitt dekket med et tynt gruslag og dermed blitt en del av veibanen, som stedvis er utvidet til sju-åtte meters bredde. På rette strekninger er det ikke uvanlig at biler kjører i 80-90 km/time gjennom bygda, og i perioder med lite nedbør ligger en støvsky langs veien, til stor plage i og med at flere av husene ligger nær veien. Salting av grusdekket som blir utført for å avhjelpe støvplagen har bare effekt to-tre dager.

Dersom man hadde satt ned fartsgrensen gjennom bygda ville dette ha effekt på flere av de negative følgene av biltrafikken. Med en fartsgrense på 50 km/time vil det tross alt ikke ta mer enn to-tre minutter ekstra å tilbakelegge strekningen med grusdekke.

• 

• 

• 

Trafikkfarlig område med stor rasfare

Med tanke på trafikksikkerhet burde man ha satt søkelys på det uoversiktlige partiet midt i bygda der veien svinger rundt fjellknausen. Her er standarden på veien den samme som frem til 1960-tallet da man kjørte med hest og kjerre. Veien er ikke mer enn tre meter bred i svingen, slik at bobiler som passerer vil dekke mesteparten av veibanen. Selv med svært lav hastighet vil sjåførene i to møtende biler ha mindre enn ett par sekunder til å bremse opp for å unngå kollisjon. Mange som kjører bobil eller campingvogn vil nok også kvie seg dersom de møter en bil i svingen og blir nødt til å rygge med et stup på den ene siden av veien. I løpet av de seks-sju siste årene har to biler kjørt av veien i svingen og havnet i steinura fem-seks meter lengre nede.

Der det har blitt sprengt ut fjell, ser man i skrenten langs veien at flere store steinblokker er avgrenset av tydelige svakhetssoner i fjellet. Slike steinblokker utgjør derfor stor rasfare. I sommer, har en steinblokk på to-tre tonn rast ned fra et område sju-åtte meter høyere oppe på sørsiden av fjellknausen. Her er hellingen på fjellet noe slakere og derfor har steinblokken i stedet for å rotere, som kunne ha vært fatalt, sklidd nedover fjellskråningen, tatt med seg løsmasse, noen trær og stoppet mot et tre i grøftekanten. Inspeksjon av området oppe i skråningen der steinblokken har løsnet viser svakhetssoner i fjellet. Det er derfor bare et tidsspørsmål før enda større blokker kan løsne og rase ned på veibanen.

Sikring av utsatt område

For å utbedre og sikre denne veistrekningen burde de som har ansvar, og gir uttrykk for å være opptatt av trafikksikkerhet, tatt dette på alvor og for lenge siden ha iverksatt tiltak som virkelig har betydning:

– Utvidet kjørebanen ved å sprenge bort steinblokker i skrenten langs veien som hindrer sikt og i tillegg utgjør stor rasfare.

– Boltet øvrige steinblokker som vurderes som sikkerhetsrisiko, noe som er vanlig virkemiddel langs veier i andre deler av landet.

– Satt opp autovern rundt svingen for å hindre at biler kjører av veien og havner i steinura.