Trond Dahlberg mente i et debattinnlegg forleden at politikerne i kommunens utvalg for miljø og næring er historieløse siden de stiller krav om at man ved en eventuell ny gruvedrift skal ha minst mulig gråbergbryting, gjennomføre en konsekvensutredning, ha en godkjent driftsplan og sette minst mulig miljøavtrykk.
Det er vel heller å betegne som historieløst å tillate at noen skal få starte en ny gruvedrift uten at disse momentene blir tatt hensyn til. Dahlberg sier selv i innlegget at han anser en oppstart av gruvedriften som eneste mulighet for å skape nye industriarbeidsplasser i Sør-Varanger. På åpne møter tidligere har vi hørt ham uttrykke at dagbrudd er eneste vei å gå. Et argument han brukte i et møte på biblioteket i 2019 var at ingen lokale her vil jobbe under jord! Hvor mange fra Sør-Varanger har opp gjennom tiden vært ansatt på Svalbard, og hvem laget underjordsgruva her på 1990-tallet?
Fryktet «gråbergsproblemet»
Jobber man bare for å få i gang dagbrudd er man temmelig historieløs, og det gjelder ikke bare Dahlberg. Da skjeler man ikke til at utviklingen har gått sin gang både lokalt og på verdensbasis, teknisk og økonomisk. Dagbrudd startet man ved Sydvaranger etter krigen, da man satte sin lit til de nye store maskinene som kunne fjerne gråberget som dekket malmåren. Så varte det knappe tredve år før arbeiderne begynte å snakke om at «dem driv sæ fast». Dette kan man lese om flere steder. Gruvearbeiderne fryktet «gråbergproblemet», som i korthet gikk ut på at ledelsen ikke prioriterte å ta utgiften med å fjerne gråberg nok til å opprettholde drifta. Det ga i gjenreisningstiden store driftsoverskudd, men så kjørte man seg mer og mer fast. Etter knappe femti års drift etter krigen stoppet det hele opp.
«Det hele har vært bare ønsketenking av eierne, som nå har måttet gi styringen fra seg etter at de ikke kunne innfri sine økonomiske forpliktelser.»
Det samme gjentok seg med Sydvaranger Gruve for noen få år siden. Da sa kommunen nei til konsekvensutredning for at selskapet skulle få komme i gang fortest mulig, med dagbruddsdrift. Historien skjelte man ikke til, heller ikke tenkte man langsiktig. Selv om gråbergtippene vokste raskt, dukket gråbergproblemet opp etter kort tid. Maskinførerne kunne fortelle at det var så trangt nede i dagbruddene at det knapt var plass til å laste opp masse. Ingen økonomi fantes til å ta ut mer gråberg slik at man fikk avdekket ny malm. Et halvt år før det var slutt kunne man på nett lese direktoratets fagmann forklare hva som var i ferd med å skje. Artikkelen finnes fortsatt der for de som er interessert i historien.
Ønsketenking
Siden 2016 har vi hørt at ny dagbruddsdrift er like rundt hjørnet. Sør-Varanger skulle få nye arbeidsplasser, men og om nye sentrumsnære fjell av gråberg av en størrelse vi hittil ikke har sett. At det ikke er blitt en realitet er bare et tegn på at det økonomiske fundamentet i planene har vært for dårlig. Det hele har vært bare ønsketenking av eierne, som nå har måttet gi styringen fra seg etter at de ikke kunne innfri sine økonomiske forpliktelser. Lenger sør i Norge ser vi at Rana Gruber går bra, med mye underjordsdrift. Der gikk det med overskudd også for ti år siden. Da hadde Sydvaranger Gruve større produksjonskostnader med dagbruddsdrift enn de fikk omsatt produktet for.
Kanskje ta med også denne delen av fortellingen når man kritiserer de politikerne som ikke er historieløse, men som stiller krav for å sikre at historien ikke på nytt gjentar seg? Som sier det hele verden sier, at vårt virke på jorda skal ha minst mulig miljøavtrykk? Som sier noe så selvfølgelig som at en så stor virksomhet som her er planlagt skal konsekvensutredes? Arbeidsplasser blir det om malmressursen er økonomisk drivverdig. Da finner kapitalen uansett veien hit.
