Det er uro i Norges Fiskarlag. For nordnorske politikere er det en mulighet til å skaffe seg innsikt og påvirkningskraft i fiskeripolitikken. Nå kan de gripe en sjanse de ikke har hatt på år og dag.
Det er stor intern uro i en organisasjon som opp gjennom har hatt større innflytelse i Nord-Norge enn mange tenker på. Uroen har vart lenge. Denne uka nådde den sin foreløpige topp da landsstyret i Norges Fiskarlag vedtok å ekskludere fylkeslaget for Troms og Finnmark – Fiskarlaget Nord.
Dette er ingen overraskelse for dem som har fulgt (litt) med på striden i Norges Fiskarlag. I fjor varsla Fiskarlaget Nord at det ville melde seg seg ut av Norges Fiskarlag om det ikke skjedde endringer i organisasjonen, og i vår har fylkeslaget meldt at det vil starte en ny organisasjon for fiskere – KystNor.
Kyst mot hav
Det har vært et langvarig motsetningsforhold mellom kystfiskerne og den havgående flåten. Den første alvorlige splittelsen kom da fiskere i Lofoten danna Norges Kystfiskarlag for rundt 30 år sia. Disse fiskerne var uønska som medlemmer i Norges Fiskarlag, men de klarte heller ikke å få med seg det store flertallet av yrkesbrødre inn i den nye organisasjonen.
Det store flertallet av kystfiskere mente at det var best at fiskere fra alle flåtegrupper sto sammen, til tross for at motsetningene mellom kyst og hav vokste.
I fjor rant altså begeret over for Fiskarlagets medlemmer i Troms og Finnmark da utmeldinga blei sendt til hovedkontoret i Trondheim. Etter vedtektene til Fiskarlaget hadde landsstyret og Fiskarlaget Nord tre år på seg til å enten bli enige eller gå hver til sitt. Etableringa av KystNor gjør at Norges Fiskarlag ikke ser annen utveg enn å sage av greina som Fiskarlaget Nord sitter på.
Mista politisk prestisje
Det politiske Norge har i stor grad overlatt fiskeriene til seg sjøl – og Norges Fiskarlag – de siste 30 årene. Store endringer i flåtestrukturen har skjedd i samspill mellom næring, byråkrati, finansinstitusjoner og lydige fiskeriministre fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet.
Fiskerettigheter har bitt flytta fra små til store fartøy, fiskevær får ikke lenger fisk som det var knytta leveringsbetingelser til da kvotene blei tildelt. Samtidig risikerer mange fiskere saftige bøter for små forseelser, fordi myndighetene skal «ha kontroll på ressursgrunnlaget».
På slutten av 1980-tallet kollapsa torskebestanden i Barentshavet. Det førte til krise i fiskerinæringa i Nord-Norge, og fylkespolitikerne tok dette så alvorlig at de arrangerte et felles fylkestingsmøte for Nordland, Troms og Finnmark.
Etter det har verken stortings- eller fylkestingspolitikere syntes at fiskeripolitikk var noe å satse på. Derfor har næringsaktører ikke bare fått styre utviklinga – de har til og med blitt applaudert inn på arenaer som i ettertid har svekka ressursgrunnlaget for nordnorske fiskevær. Det skjedde blant annet under Røkkes inntog i Vesterålen, Lofoten og i Hammerfest.
Det nytta ikke å angre da arbeidsplassene var borte og fiskerettighetene samla i Ålesund.
I tråd med at fiskeripolitikken mista prestisje, blei også fiskerikomiteen på Stortinget lagt ned, til tross for at den arbeidde med store og viktige spørsmål. Da finanskomiteen besøkte Japan kom det ingen journalister til pressekonferansen – da fiskerikomiteen var der måtte mange av journalistene stå.
Under radaren
I fiskerinæringa har det skjedd ting som ville ha skapt store overskrifter i de såkalte riksmediene dersom politikere og journalister hadde fulgt nøyere med. Den største skandalen var sannsynligvis i 1997. Da slo Høyesterett fast at norske fiskere i årevis hadde vært fratatt den grunnlovsfesta retten til organisasjonsfrihet.
I flere tiår hadde alle fiskere måttet betale såkalt faglagsavgift til Norges Fiskarlag, uavhengig om de var medlemmer eller ikke. Ordninga blei godkjent av Fiskeridepartementet i flere år, også etter at lovavdelinga i Justisdepartementet hadde uttalt at den var ulovlig.
Saken gikk under radaren til både media og politikere. Ingen politikere blei stilt til ansvar da høyesterettsavgjørelsen falt den 3. juli i 1997. Midt i agurktida fikk aviser, kringkasting og opposisjonspolitikere servert en sak som trolig ville tvunget en annen minister fra borde, men Karl Eirik Schjøtt-Pedersen satt trygt helt til Thorbjørn Jagland ikke fikk oppfylt ønsket sitt om 36,9 prosent oppslutning under valget samme år.
På tide med politikk, takk
I fiskerikretser har det vært sagt at fiskerne viser makt med at «de ti tusen støvler tramper i takt». Fiskerstreiken i Vardø i 1937 ga startskuddet til Råfiskloven og dermed fiskernes monopolrett til å styre prisene. Deretter kom reformene på løpende bånd, men det er lenge sia Norges Fiskarlag representerte kystbefolkninga. I dag tar organisasjonen vare på interessene til medlemmene, og mest av alt for dem med størst kvotemakt.
Det kan godt hende at fiskernes støvler fortsatt «tramper i takt», men nå går de i hver sin retning. Da er det også på tide at (nord)norske politikere er våkne og deltar i prosessene som er på gang.
Havressursloven slår fast at fiskeressursene tilhører det norske folket i fellesskap. Da må (nord)norske politikere gi sitt bidrag til at folket får påvirke hvordan denne fellesressursen høstes og inntektene fordeles.
Fremskrittspartiet har kanskje vært mer konkret enn de andre partiene. Der i gården vil de ha bort leveringsforpliktelsene fordi de ikke fungerer. Det er som å fjerne forurensing med å legge ned målestasjonen.
Det går mot valg. Da er det også tid for å sette forvaltninga av landets viktigste ressurs på dagsordenen. Med andre ord trengs det mer politikk, takk.
