Etter en oppvekst i ei dugnadsbygd i Hedmark, fulgt opp med ti års tid som festivalarrangør, er det lett å bli rørt av selv den korteste Facebook-melding om ei oppkjørt skiløype eller nyoppført rastebenk.
Når kommende nye koronamaraton omsider er over, er jeg helt overbevist om at noe av det viktigste er å få lag- og foreningslivet opp i full galopp igjen. Joda, det er jobben din som sørger for maten på bordet. Men hva du har å finne på resten av døgnet er like viktig som penga for at du skal trives der du bor.
Og ikke minst må barn og unge som har fått så mange arenaer avstengt det siste året, få slå seg løs både fysisk, sosialt og kreativt når verden er tilbake til det gjenkjennelige. Så med det som bakteppe vil jeg gjerne svinge (den alkoholfrie) seidelen for alle dem som står på med kaffe og lunkne pølser som eneste belønning.
Trekker hjemover
For det er denne innsatsen som imponerte meg mest da jeg flytta til Kirkenes for 7,5 år sia, og sikkert det jeg vil huske best når jeg i vår setter kursen mot hjemlige trakter.
Så skål for de som skal opp grytidlig for å kjøre opp sporet til Munkeferden i helga. Takk til de som trekker kabler og skrur opp lysrigger før scenetepper går opp. Til de som snekrer stupetårn ved Husvannet. Arrangerer fjordfiskedag i Jarfjord. Bruker et par døgn i buss til svømmestevner. Tråkker gjennom bløt is for å sette opp telt og sørger for koronaavstand på arrangementer i påsken.
Eller blåser i horn eller slår på tromme 16 timer i strekk på 17. mai. Og fikser treningspark i ei fjellside, spiller revy på Skogfoss, lager vaffelrøre, setter opp premiepaller, gir bort gevinster, møter opp for laget sitt i fire grader og liten kuling, dirigerer Fossekallen, skolekorpset eller hornmusikken, inviterer band som spiller plingplong-musikk eller bråker fælt. Arrangerer melkespannkasting, Pride-tog, brytestevne, Spektakel i femogtjue minusgrader, bokbad i byen eller turmarsjer til Lyngberget.
For ikke å glømme de som holder saunaen åpen i Bugøynes og er så beskjedne på pris at man må prute oppover. Eller selger lodd og vafler i idrettshaller. Eller er besøksvenn for dem som trenger noen å snakke med.
Inspirerer skoleelever til å programmere roboter og løse miljøproblemer. Drar i gang laksefestivaler. Rydder turstier. Tar med skoleklasser på sledetur eller reinslakting. Eller rykker ut sivilt eller uniformert døgnet rundt hvis noen har gått seg bort eller en båt har velta. Og folk som holder humøret oppe selv om snøen isolerer bygda enda en gang.
Tas for gitt
Det er dere som er limet i samfunnet. Og å formidle denne innsatsen er noe av det viktigste vi gjør som lokalavis. Samtidig vet jeg at denne innsatsen er veldig lett for folk å ta for gitt. At tilbakemeldingene litt for ofte først kommer når det er noe man ikke får til, eller det året arrangementet ikke blir noe av.
Og det hjertesukket får jeg også pense over i et mer selvsentrert spor. For lokalavisene rundt om i landet er også veldig lett å ta for gitt. Eller kritisere for det de ikke rekker over. Og selv om de fleste i bransjen jobber lønnet, ligger det også en god porsjon dugnadsinnsats i det å lage avis – enten man skriver den, trykker den eller er sjef.
Det er nesten et klisjéuttrykk at du må støtte de lokale aktørene i dag hvis du vil at de skal være der i morgen. Men det gjelder like fullt om det er snakk om et idrettslag, en butikk eller ei avis. Så ta nå gjerne noen av penga du har spart på kansellerte ferieplaner eller stengte ølkraner – og tegn et abonnement eller medlemsskap.
Og vær like god til å si ifra når du er fornøyd som når du ikke er så fornøyd. Verre er det ikke.
Jeg gleder meg i hvert fall til mange korte eller lengre turer tilbake til Sør-Varanger og Finnmark for se aktiviteten syde igjen i både by, bygd og fiskevær.
God påske!
Ole-Tommy Pedersen
Avtroppende journalist / redaktør i SVA 2017-2020
