Høyrepolitiker Øyvin Grongstad har invitert Sør-Varanger Avis og undertegnede til «å avslutte polemikken rundt grensestengningen i Neiden.» I stedet vil han vi skal slutte rekkene bak regjeringa. Det er et farlig ønske.
For det første: Vi har ikke hatt noen polemikk om grensestengninga i Neiden. I den grad SVA har hatt polemikk med Grongstad, er det i form av flere invitasjoner om at han kan framføre kritikken sin av SVA der vi mener den hører hjemme; i avisas spalter. Grongstad skriver også at det «i kampens hete er mye unødig skrevet fra begge sider.» Jeg skal sjølsagt ikke underslå Grongstads egenvurdering, men han representerer kun den ene sida i «polemikken-som-aldri-skjedde». Da er det dristig å gjøre seg til talsmann for «begge sider».
Føler ikke, men dokumenterer
Ifølge Grongstad «føler» Sør-Varanger Avis at han og «kollegene» (dette er Grongstads egen formulering) «ikke har møtt opp til debatt». Det er ikke noe vi «føler». Derimot kan vi dokumentere at verken Grongstad eller andre høyremedlemmer har sendt oss leserinnlegg i denne «debatten». Rett nok har vi publisert to korte innlegg fra Grongstad, men de er tatt fra en tråd på SVAs Facebook-side. Det er fordi vi forbeholder oss retten til å publisere slike reaksjoner i nett- og papirutgaven. Vi har heller ikke sagt at debatten «bare hører hjemme i avisa». Vi har gang på gang understreka at den bør skje i avisa også, spesielt når det rettes kritikk mot noe som har stått i SVA.
Pussig argumentasjon
Grongstad hevder også at SVA ikke vil intervjue Høyres talsmenn og skrive om partiets politikk. Påstanden forundrer oss. 21. januar var partiets synspunkt hovedoppslag i SVA. Inne i avisa fikk Høyres gruppeleder i kommunestyret legge fram sitt syn på stenginga av grensa i Neiden (som gjaldt fra 18. januar). Det samme fikk fire andre gruppeledere i kommunestyret. Den samme saken blei for øvrig publisert på www.sva.no den 20. januar.
Den 22. januar skreiv jeg en kommentar som Grongstad har brukt som utgangspunkt for kritikken som han har framført mot SVA på Facebook. Lørdag 23. januar var jeg i dialog med Grongstad. Da lovte han å sende SVA et leserinnlegg, men seinere på dagen ombestemte han seg. I stedet ville han «og kolleger» at en medarbeider i SVA skulle skrive en reportasje.
Det er mildt sagt uvanlig at et parti, lokalt eller sentralt, setter som betingelse at avisas egne medarbeidere skal formulere kritikk mot sin egen arbeidsgiver. Ellers i landet er det partilag – og andre – som sjøl formulerer kritikken de måtte ha mot lokal- eller riksmedier.
Helse- og omsorgsminister Bent Høie er blant dem som kjenner til denne tradisjonen – og følger den. Da Nationen før jul kritiserte Høie på lederplass, svarte han med et leserinnlegg. I Norge er det lenge sia noen fra «Partiet» kunne møte opp i redaksjonen, peke på tastaturet og kommandere «skriv».
Sunt med debatt
Grongstads mener «vi må jobbe sammen lokalt, med respekt for hverandre og med god dialog». Det skal vi altså gjøre ved å sette strek over debatten og følge et angivelig utsagn fra Jon Almaas om at «vi legger’n død!»
Javel, men hvem er det som definerer hva som er «god dialog»? Er det Grongstad som bestemmer hvordan man går fram når man viser «respekt for hverandre»? Gjør vi det i så fall med å slutte rekkene bak (Sør-Varanger) Høyre og ikke stille spørsmål ved avgjørelser som tas – lokalt eller sentralt – grunnlaget for dem og/eller måten de blir kommunisert på?
Det har vært ført debatt om de strenge koronatiltakene sia de blei innført den 12. mars i fjor. Innimellom har stortingsflertallet endra på ordninger som regjeringa har foreslått, jurister har kommet med innvendinger mot mange av de svært inngripende tiltakene som har vært innført, ordførere rundt om landet har tilkjennegitt sitt syn på ulike tiltak.
Lista kunne vært lengre. Felles for alt dette er at personer med ulik faglig og politisk bakgrunn har meldt seg på debatten om hvordan landet best mulig kan komme seg gjennom pandemien.
Statsminister Erna Solberg og statsråder fra alle tre regjeringspartiene har forbilledlig stilt opp i debatter og argumentert for sitt syn. Det samme har fagfolk fra både Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og andre deler av forvaltninga gjort.
Ved å delta i debatten er de med på å sette skille mellom skinnuenighet og reelle faglige og/eller politiske motsetninger. Regjeringa har altså ført en debattpraksis i alle åpne kanaler, noe som har gitt legitimitet til tiltakene myndighetene har satt i verk. I neste omgang fører det til større lojalitet i befolkninga.
Likevel har det innimellom blitt tatt avgjørelser på et spinkelt faglig grunnlag, som er dårlig kommunisert – eller begge deler. Da har det vært på sin plass å fremme kritikk mot dem som har fatta beslutninga. Dermed får man ei meiningsbrytning som svært ofte viser seg å føre til en mer fornuftig praksis.
Farlig forslag
I omtrent to uker har Grongstad & Co drevet med skyggeboksing mot SVA på Facebook. Når han så trer fram i lyset, er det ikke for å føre debatt om saken. I stedet vil han legge den død. Forslaget er dårlig – og det er farlig. Dersom debatter kun skal skje i forum hvor man ikke møter motstand, eller man ber folk slutte å kritisere dem med makt og myndighet, får vi etter hvert et samfunn hvor viktige debatter enten ender opp i lukka rom – eller enda verre; et samfunn hvor kritikk blir sett på som noe farlig – og må slås ned på.
Grongstad tror at «vi heller bør fokusere på samarbeid rundt Corona-pandemien».
Enig. Avisas – og journalistenes – oppdrag er å skaffe fram relevante opplysninger om pandemien og bringe dem videre – eller legge til rette for debatt om tiltakene som settes i verk. Det har vi forsøkt å gjøre – etter beste evne, men hver dag går vi hjem fra jobb i vissheten om at noe kunne vært gjort bedre. Vi har altså noe å strekke oss etter.
I filosofien blir meningsbrytninger omtalt som «dialektikk». Det har vært sett på som en viktig forutsetning for utviklinga av Europa helt sia Platon og Aristoteles forsøkte å finne svar på livets gåter. Når ulike meninger brynes mot hverandre, oppstår det ny erkjennelse som bringer samfunnet framover og skaper utvikling. Det omtales også som en viktig forutsetning for demokratiet. Jeg har stor sans for denne praksisen – i stedet for å bruke et sitat fra Jon Almaas som filosofisk rettesnor.
