– Vi har klart oss til nå, og det er ikke flaks. I Nordnytt oppsummerte lokalstyreleder Arild Olsen arbeidet som har vært gjort for å hindre koronasmitte i Longyearbyen.
Det ser ut til at fungerende ordfører Pål K. Gabrielsen kan si det samme.
Det er mange likheter mellom Sør-Varanger (og resten av Øst-Finnmark) og Svalbard. Det er sårbare samfunn og langt til de store sykehusene. Derfor har det vært viktig å holde koronasmitten unna. Et smitteutbrudd kunne – og kan – få alvorlige følger.
«Søringkarantene»
Sårbarheten var også det viktigste argumentet for å innføre det som misvisende nok fikk navnet «søringkarantene» i fjor vinter.
Karantenen ramma først og fremst folk som bor nordpå, etter at de kom fra ferie, arbeidsreiser, sykehusopphold osv. Derfor hadde det vært mer presist å kalle det for «sørfrakarantene», iallfall når en i ettertid skal oppsummere all aggresjonen den utløste i andre deler av landet.
Ordfører Rune Rafaelsen var tydelig i starten av koronakrisa: Sør-Varanger kommune måtte klare seg sjøl. Han hadde ingen forventninger om at statlige myndigheter ville ta ansvaret som kreves, mens Båtsfjord-ordfører Ronald Wærnes begrunna «sørfrakarantenen» med at kommunen er sårbar, og at den lokale fiskeindustrien var midt i årets viktigste sesong. Da kunne ikke kommuneledelsen ta sjansen på et mulig smitteutbrudd.
Rafaelsen fikk rett
Rune Rafaelsen fikk rett. Sør-Varanger kommune har i stor grad måttet klare seg sjøl under pandemien.
Norges eneste Schengen-grense ligger i kommunen, men regjeringa har ikke brydd seg om dette, ut over å gi pålegg til de lokale myndighetene. Russiske sjøfolk skal kunne passere fordi regjeringa ønsker å følge retningslinjene til FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) om å tilrettelegge for mannskapsbytter.
Regjeringas krav om å innføre hurtigtester på Storskog kom som et brått pålegg, og alt dette skjedde uten forutgående dialog med Sør-Varanger kommune.
Streng, men rettferdig?
12. mars har det gått ett år sia nedstenginga av landet. Blant lokalbefolkninga i Sør-Varanger er det registrert 18 tilfeller av koronasmitte i løpet av disse 12 månedene. I tillegg er det avlagt vel 50 positive prøver på Storskog, men så langt har det ikke vært registrert at sjøfolkene har smitta noen i lokalbefolkninga. Det viser at både helsevesenet, skipsagentene og rederiene har gjort en god jobb.
«Vi mangler mye i Finnmark, men vi har mer enn nok avstand.»
Rett nok har det vært en del uenighet mellom kommunen, skipsagentene og andre bedrifter som lever av aktivitetene som de russiske fartøyene skaper. Per i dag ser det ut til at det meste har latt seg løse undervegs, og det uten hjelp fra sentrale myndigheter.
Sjablongaktige svar
Det er påfallende hvor lite sentrale myndigheter har brydd seg om de norske grenseområdene mot Russland. Sør-Varanger kommune har flere ganger tatt opp saker med sentrale myndigheter, det være seg om situasjonen på Storskog, stenging av grensa mot Finland osv.
Som regel har svarene fra statsapparatet kommet fra nederste etasje i de byråkratiske organisasjonskartene, med ett unntak; statssekretær Audun Halvorsen skreiv i november under på et brev om grensestenging mot Finland. Det var like sjablongaktig som de andre svarene, så det er lite trolig at Halvorsen bidro med mer enn signaturen.
Mer enn nok
Vi venter alle på at «alt blir bra», men torsdagens vaksinenyheter har kanskje utsatt returen til normalen enda en gang.
En dag kommer vi forhåpentligvis så langt at koronapandemien er tilbakelagt. Da kommer det sikkert til å bli forska på om tiltakene myndighetene valgte var rett, om det hadde vært mulig å gjøre noe annerledes osv.
Det var kanskje rett å innføre «sørfrakarantene» da koronaen kom til landet, det er sikkert viktig å ha like regler over hele landet, men betyr det at det må være like ens.
Oslo har mest koronasmitte i landet, noe som blant annet har vært forklart med folketettheten. Da er kanskje antall smittede per 100.000 et godt mål for når ulike tiltak skal settes i verk.
I Nesseby kommune med nesten 1000 innbyggere – vil én -1- smittet person statistisk sett utgjøre 100 per 100.000. Da kan man lure på om dette er et godt mål for å sette i verk tiltak.
La oss ta det motsatt: Dersom Kautokeino, landets største kommune i areal, hadde like mange smittede per kvadratkilometer som i Oslo, ville det tilsvart 468.000 personer i løpet av året som har gått. Alle vet at det ikke er reelt. Da bør en kanskje finne ut om det er mulig å få en bedre dialog mellom regjeringsapparatet og kommunene – for å finne ut hvilke løsninger som passer best i de ulike delene av landet.
Vi mangler mye i Finnmark, men vi har mer enn nok avstand.
