Pandemien har lært oss mer om norsk nordområdepolitikk enn alle seminar til sammen: Finland finner løsninger, Norge lager hindringer.
For ei uke sia blei det igjen mulig å reise begge veger over grensa i Neiden. Dermed trengte man ikke lenger kjøre 40 mil for å komme fra finsk Neiden til den norske bygda med samme navn. Vanligvis dreier det seg om en kjøretur på mellom 10 og 15 minutter – alt etter hvor man skal i bygda.
Her trengs det kanskje ei forklaring for de uinnvidde: Fram til ganske nylig har det vært lov til å kjøre fra Norge til Finland via Neiden, men forbudt å returnere over samme grensepost. Det mangla teststasjon i Neiden, og da måtte innreisa skje på en grenseovergang med norsk teststasjon, altså i Polmak i Tana.
Det stansa imidlertid ikke der – de som kun hadde vært i Lappland trengte ikke avlegge koronatest så lenge fylket var «gult» eller «grønt». Man måtte altså kjøre 40 mil for å passere en teststasjon hvor det likevel ikke var krav om å få stukket bomullspinner i nesen. Det var vanskelig å se fornuften i dette.
Finland så løsninger
Da pandemien ramma oss og stengte landet den 12. mars i fjor, blei også grensa mot Finland stengt. Det var på sett og vis forståelig – dette var noe helt nytt, og da er det greit å være på den sikre sida. Etter tre måneder kunne vi igjen krysse grensene og besøke hverandre, slektninger kunne treffes og vi andre bedrive såkalt harryhandel i hverandres land.
Sommeren forløp noenlunde normalt. Finske turister besøkte Norge, de som reiste fra norsk side kunne avlegge et sommerbesøk hos julenissen – eller kjøre raskeste veg fra Norge til Norge via Finland.
Så kom stengninga i forbindelse med den andre smittebølgen. Da fikk vi se at Finland hadde lært mye av den første runden med nedstenging. Der i gården fant både lokale og sentrale myndigheter en praksis som var tilpassa de lokale forholdene i de norsk-finske grenseområdene. Finske myndigheter så løsninger – norske sentralmyndigheter opptrådte som prinsipielle regelryttere – og avslørte en grenseløs uvitenhet om både geografien og lokalsamfunnene i grenseområdene.
Tok føringa
Da grensa mot Finland stengte på nytt i fjor høst, blei det likevel tillatt for oss i grensekommunene å besøke nabokommunen på finsk side. Norge hadde ingen tilsvarende praksis.
Da Lappland fylke blei «rødt» før jul i fjor, var det liten og ingen smitte i grensekommunene. Pål Gabrielsen sendte brev fra ordførerkontoret til regjeringa og ba om at det fortsatt skulle være mulig for grenseboere i Norge og Finland å krysse grensa uten å gå i karantene. Gabrielsen var sikker på at de lokale helsemyndighetene var i stand til å håndtere smittevernet på en god måte.
Svaret fra Utenriksdepartementet (UD) var av typen «takk, men nei takk». Det starta med ros av Sør-Varanger kommune – før tonen skifta: «Foreløpige erfaringer tilsier at tillitten til myndighetenes håndtering og smitteverntiltak best ivaretas gjennom å opprettholde en konsekvent og gjenkjennelig linje.»
Kortformen staves slik: NEI!
Dermed hadde norske myndigheter latt Finland ta føringa, og det har de fortsatt med.
«Sist fredag seira altså fornuften, og nok en gang var den finsk.»
Uvillig og uvitende
SVA har tidligere omtalt UDs brev som «et postgymnasialt skriftstykke», og det har dessverre ikke blitt bedre sia førjulsvinteren i fjor. Verken Helsedirektoratet, Justis- og beredskapsdepartementet eller Utenriksdepartementet har vært villige til å skaffe seg kunnskap det som faktisk skjer i grensetraktene i nord, og de har iallfall vært helt uvillige til å gå i dialog med lokale myndigheter.
Kort oppsummert er geografien slik: norske og finske grensekommuner er blant de tynnest befolka i Europa. De tre grensekommunene på finsk side utgjør et like stort areal som hele Viken, Oslo og halve Rogaland til sammen. I alt bor det 10.000 mennesker i disse tre kommunene. De er altså i isolasjon så lenge de er hjemme.
Til sammen har det vært færre enn 30 koronatilfeller i Inari, Utsjok og Enontekiö i løpet av pandemien, og det er enklere å drive smittesporing i dette området enn i store byer. Likevel har Norge sagt nei til å finne praktiske løsninger for dem som har nærbutikken, slekt og venner på den andre sida av grensa.
Kunne ikke si nei
Sist fredag seira altså fornuften, og nok en gang var den finsk.
Norsk side blei «rød», blant annet på grunn av smitteutbruddet i Hammerfest. Da kom det teststasjon på finsk side av grensa i Neiden, og med den fulgte en invitasjon om samarbeid. Dermed hadde finske myndigheter satt myndighetene i den norske hovedstaden i en situasjon hvor de ikke kunne si nei til å åpne grensa.
Jeg skriver «i hovedstaden» og ikke «i Oslo», fordi jeg tror problemet ville vært det samme om hovedstaden lå i Kristiansand, på Hamar, i Stavanger, Bergen, Trondheim eller Tromsø. Rekrutteringa til byråkratiet som bestemmer dette ville stort sett vært den samme; man ansetter personer som kjenner regelverket bedre enn de kjenner landet.
Unntakene finnes
I vår har vi lært at regjeringa ikke er like konsekvent i håndteringa av pandemien som da UD sendte brevet i november i fjor. I mai blei det plutselig akutt viktig å sikre demokratiet ved å vaksinere regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter, høyesterettsdommerne og de kongelige.
Unntaket hadde vært forståelig dersom det kom i januar, før noen andre blei vaksinert. I mai føltes det som om politikerne gikk forbi oss som står i vaksinekøen og pekte nese. De hadde jo tross alt kommet seg gjennom vinteren og våren ved å følge de generelle smitterådene – reise minst mulig, vaske hendene, bruke munnbind og holde avstand. Det siste har regjeringa klart svært godt – iallfall overfor «folk flest».
Mulig med samarbeid
Fra Kirkenes kan vi melde til hovedstaden at det er mulig å samarbeide med finske myndigheter. Tollmyndighetene gjør det allerede ved å ha felles tollstasjoner. Hvorfor kan ikke helsemyndighetene samarbeide om teststasjoner? Dette må i så fall være et av de få områdene hvor EØS-avtalen ikke pålegger felles reguleringer og praksis.
Ulike norske regjeringer har allerede lagt fram en bunke nordområdemeldinger. Finland legger fram sin første versjon til uka.
Det bør interessere norske rikspolitikere at Finland likevel håndterer den praktiske politikken i nord på en måte som er i samsvar med «sunn fornuft» for oss som bor i grenseområdene.
Noen bør filosofere over hva dette gjør med folk som bor i et område hvor grensene stort sett har vært streker på kartet, men som nå er gjort til barrierer som følge av politisk latskap.
