En forskningsrapport viser at Bærum er Norges femte største fiskevær. Mellom Slependen i vest og Lysaker i øst skal verdiskapinga være på vel én milliard kroner. Stemmer det, eller mangler vi språk for å beskrive det som skjer?
Det er forskningsinstituttet Nofima som har gitt ut rapporten om verdiskaping og ringvirkninger fra fiskeflåten. Der kan vi lese at fiskeflåten gir ei verdiskaping på vel én milliard kroner i året i Bærum kommune. Ved nærmere lesing viser det seg at dette ikke stammer fra de tre registrerte fiskerne i kommunen, men fiskeriselskapet Aker Biomarine.
Krill fra Holtekilen?
Aker Biomarine omtaler seg sjøl som «verdens ledende leverandør av krill». Fiskes den i Holtekilen, den smale bukta som kiler seg inn mellom Fornebulandet og Høvik? Eller på andre kjente fiskefelt innerst i Oslofjorden?
Svaret er nei! Krillen er ifølge Aker Biomarine «den naturlige, sterke og helsefremmende kilda til næringsstoffer fra de uberørte farvannene ved Antarktis». Dette blir altså til verdiskaping i Bærum. Ifølge Nofima er den direkte verdiskapinga på omtrent 350 millioner kroner, mens den indirekte er på rundt 700 millioner kroner.
Den samme forskningsrapporten forteller at fiskeflåten har ei verdiskaping i Oslo på mellom 800 og 900 millioner kroner. Der er den direkte verdiskaping neglisjerbar, mens den indirekte verdiskapinga utgjør nesten hele beløpet.
Verdiskaping eller -opphoping?
Aker Biomarine fisker altså krillen i Antarktis og bokfører inntektene på hovedkontoret i Bærum. I tillegg kjøper selskapet – og mange andre fiskebåtrederier – varer og tjenester i Bærum og Oslo. Betyr så det at pengene er verdiskaping i Oslofjordbotn fordi de bokføres der, eller må vi be økonomene om å finne begreper som forklarer det som skjer på en bedre måte?
«Hovedkontorproblematikken» har vært drøfta mang en gang opp gjennom årene. Gjengangeren er at inntekter fra gruvevirksomhet, turisme, fiskerier osv. bokføres et annet sted enn der selve aktiviteten utføres. Hvor skjer «verdiskapinga» da? Og i hvor stor grad er det verdiskaping i Oslo når fiskebåtrederier kjøper advokathjelp i hovedstaden i stedet for å bruke pengene til å vedlikeholde båten?
I en av de mange verdiskapingsdebattene som har gått, sa eieren av et transportselskap at han deltar i verdiskaping når han frakter fisk fra kysten, og at han har sløst bort store verdier på advokater i Oslo. Er det virkelig «verdiskaping» når penger tjent i Bugøynes blir brukt til å betale renter og avdrag i DnB, eller dreier det seg om «verdiakkumulering» eller på mer vanlig norsk: «verdiopphoping»? Er det verdiskaping i Oslo når jeg setter lønna – tjent i Sør-Varanger – inn i en bank med hovedkontor der?
Hvor går landbruksstøtta?
Landbruksforhandlingene er et årlig ritual med engasjerte debatter om overføringer til «distriktene» og «bøndene» – og hvor mye de skal subsidieres. I omtrent 40 år har jeg spurt «eksperter» om hvorfor dette ses på som distriktsstøtte. Overalt hvor det drives jordbruk blir pengene i stor grad returnert fra bygdene fordi bøndene kjøper traktorer, landbruksmaskiner og andre innsatsvarer i nærmeste by – eller enda lenger unna.
Mye av landbruksstøtta havner altså hos tjenesteleverandører, byggvarefirmaer og maskinprodusenter – også utenlandske. Det er mulig at subsidiene har skifta navn til «verdiskaping» når de går ut av bondens konto og havner hos traktorselgeren.
Språkbruken er viktig
Det er sjølsagt viktig med tall når man skal lage en verdiskapingsanalyse, men det er minst like viktig å være bevisst om språkbruken når man skal presentere dem. Jeg er ikke sikker på at verken forskerne eller andre «eksperter» er hundre prosent faglig presise når de snakker om «verdiskaping», «overføringer» og «subsidier». Hvorfor er det slik at ei krone som går fra en privat konto i Pasvikdalen er verdiskaping når den havner i Bærum, mens den var subsidie da Staten sendte pengene fra hovedkontoret i Oslo og nordover?
I dag er det ti melkeprodusenter i Sør-Varanger, og for 15 år sia var det dobbelt så mange. I løpet av disse årene har flere bønder utvida eller fornya fjøset og kjøpt seg større traktorer. De som bor i bygdene ser lite til pengene bøndene har brukt til investeringer. Derfor er det dårlig samsvar i mange jordbruksbygder mellom det som påstås om «overføringer til distriktene» og det folk ser rundt seg. De ser at bygdene utarmes, at det blir færre innbyggere, at skolene legges ned og at vegene blir dårligere.
Når forskere og «eksperter» bruker begreper som svært mange ikke kjenner igjen, kommer det sannsynligvis at de ser verden fra ulike steder. Da er det ikke sikkert at de som lager rapportene og uttaler seg som eksperter har den beste virkelighetsforståelsen. Selv ikke forskere har 100 prosent kunnskap om det som rører seg i samfunnet de lager rapporter om. I noen sammenhenger er det ei hårfin grense mellom fagspråk og det som kan oppfattes som propaganda.
40 år i journalistikken har lært meg at man skal ha respekt for egen og andres kunnskapsmangel.
