Underveis i koronapandemien har etter hvert mange helsearbeidere følt på et savn etter noe mer – eller kanskje bare et savn etter faget sitt. De fleste helsearbeidere i Norge jobber nemlig ikke med korona og de fleste pasientene feiler jo helt andre ting. I Finnmark møtte jeg faget mitt igjen.
Det siste året har medievirkeligheten vært teppelagt med korona. Ulike utfordringer – med alt fra smittetall, testkapasitet, intensivplasser og vaksinekappløp, til hjemmekontor, hjemmeskole, uteliv og ensomhet – har blitt presentert minutt for minutt i mediene i snart et år.
I en kronikk på NRK Ytring skrev feltarbeider Lindis Hurum i Leger uten grenser at hun etter utallige møter med mennesker i glemte kriser – i Kongo, Kenya, Sierra Leone og Haiti – bar på perspektiver som tidvis gjør henne uberørt i møte med virkeligheten her hjemme, og at koronasituasjonen derfor kanskje ikke grep henne slik den grep kolleger ellers.
Virkeligheten her hjemme, eller ’medievirkeligheten’, er imidlertid ikke synonym med virkeligheten i alle sykehusavdelinger og helseinstitusjoner i Norge.
Faglig savn
Uten noen tilnærmet like dramatiske erfaringer som Hurum, tror jeg at mange helsearbeidere har følt på et savn etter noe mer enn koronafokus fra både ledere, helsemyndigheter og media, eller kanskje bare et savn etter faget sitt. For øvrig trenger man ikke reise langt for å møte helt andre medisinskfaglige utfordringer enn dem som har preget nyhetsbildet det siste året – og dem man møter i storbyene.
Erfaringer fra Finnmark, fra ytterligheten av Norge, gjenopplivet denne koronatrette helsearbeiderens glede over bredden og magien i legefaget, som tross alt dekker så mye mer enn et alvorlig luftveisvirus fra Wuhan, og som ivaretar langt flere skjebner enn dem som ender opp med respiratorbehandling på intensivavdeling. Jeg unner flere kolleger den samme erfaringen
I et år hvor helsepersonell har fått applaus for sin innsats i covid-pandemien, tilbrakte jeg to uker som vikarlege på medisinsk avdeling ved Finnmarkssykehuset, Kirkenes, der håndtering av helt andre forhold tildeles min applaus.
Normalt arbeider jeg som seksjonsoverlege i generell indremedisin på Diakonhjemmet sykehus i Oslo, med en særlig interesse for akuttmedisin. I grove trekk kan man si at indremedisinere har ansvar for sykdommer som kan behandles med medikamenter (hjerteinfarkt, infeksjoner, diabetes, KOLS, blodkreft), mens kirurger har ansvar for de sykdommene som kan behandles med operasjoner (tykktarmskreft, hoftebrudd, tarmslyng, blindtarmbetennelser osv).
Hverdagen
Min arbeidshverdag i dag dreier seg mye om å ivareta komplekse pasienter med alvorlig sykdom i mange ulike organsystemer samtidig, der man må treffe ulike prioriteringer for å sy behandlingsopplegget sammen – tilpasset hver enkelt pasient.
«De to ukene i Kirkenes ga meg et «påfyll» som jeg ikke hadde forventet.»
Anne Kristine Gulsvik
Jeg er privilegert og jobber i nærmiljøet til Oslo universitetssykehus (OUS), i et område i Oslo vest med en svært ressurssterk pasientgruppe som oftest har mye kunnskap om sin tilstand og høye forventninger til mine prestasjoner.
Dette er skjerpende. For noen pasienter, med mye plager, og behov for hjelp, må jeg iblant også bruke mye tid på å trygge dem om at de ikke er syke i indremedisinens klassiske forstand.
Påfyll i nord
De to ukene i Kirkenes ga meg et «påfyll» som jeg ikke hadde forventet. Innleggelsene var preget av svært omfattende sykdom. I mitt nabolag bor pasientene kanskje 2 km fra sykehuset og mange kan dra hjem på permisjon eller skrives ut raskt fordi de kan komme tilbake på kort varsel hvis de skulle ha behov for det. Når man oppsøker legehjelp i nord har man oftere måttet reise langt, så jeg antar at terskelen for å dra til legen naturlig nok blir høyere av det. Hvis man ikke vurderes av lege annet enn når det er absolutt nødvendig og knapt nok da, så vil seleksjon føre til at de som innlegges på sykehus er sykere. Dette har jeg ikke tall for, dette er bare refleksjoner jeg har gjort meg. Legene i nord må i hvert fall være ekstra allsidige.
Jeg opplevde mange dramatiske pasientforløp og akuttmedisinske problemstillinger av som jeg knapt har sett tidligere. Pasienter med alvorlig nedkjøling til kroppstemperatur på 27 grader, kritisk syke barn som måtte legges i kunstig koma og pustemaskin før overflytting til Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), bevisstløse pasienter med sukkersyke og livstruende syreforstyrrelser, unge pasienter med hjertestans, sprukket hovedpulsåre, eller unormale funn i alle blodprøveanalyser.
Klinisk selvstendighet
I tillegg var tilgang på fly- og helikoptertransport en uvant parameter man måtte forholde seg til på daglig basis – i et fylke der pasientens bosted er for langt unna for en taxi.
Jeg er ydmyk overfor hva mine kolleger i Finnmark står i på ulike arenaer. De har et ekstra stort spekter av ulike sykdomstilstander de må kunne ivareta selv, uten å ha adgang til umiddelbar hjelp fra universitetssykehuset. De må tilpasse seg geografiske- og værmessige forhold som ingen andre. Dessuten, å skulle bygge fagmiljø i en avdeling der halve spesialiststaben er deltidsansatte pendlere, er heller ikke en utfordring vi i Helse Sør-Øst sjelden må forholde oss til.
«Iherdig vilje, raus humor, imponerende gjestfrihet og betydelig klinisk selvstendighet hos de ansatte gjør dette mulig.»
Anne Kristine Gulsvik
Iherdig vilje, raus humor, imponerende gjestfrihet og betydelig klinisk selvstendighet hos de ansatte gjør dette mulig. Små forhold i sykehuset gir også veldig gode læringsmuligheter og selvstendig ansvar til yngre legekolleger.
Revitalisering
Jeg unner flere kolleger fra mitt tettlevde nabolag den samme perspektiverfaringen fra ytterligheten av Norge. Jeg tror at for mange kan dette bidra til å gjenoppdage gleden og meningen med å være helsearbeider utenfor korona-galaksen. Jeg vil særlig fremheve mulighetene til nye erfaringer i akuttmedisin og generell indremedisin i en verden der vi som fagpersoner og enkeltindivider utgjør en stor forskjell.
Til sist vil jeg nevne at jeg aldri har oppholdt meg noe sted og opplevd generøsitet på så mange ulike vis. Jeg fikk servert kaffe på snøhotellet, makroner på Scandic, fikk trene på Skyfitness, fikk låne ski og bil av kolleger, invitert på reinkok og flere middager, smakte på Italia på lunsjbaren, lindret café-abstinensen hos Interiørverden, og var med på isbading i Varangerfjorden.
For tilreisende har man også som bonus muligheten til å få oppleve nordlys, kongekrabbe, fiske, samisk kultur, husky-safari, mørketid, midnattssol, isbading, snøhotell, vidda – og kanskje en biltur til Russland når grensen åpner etter pandemien.
