«Derfor har jeg tatt fram noen eksempler på rare ting som jeg har sagt mens jeg lærte norsk»

Min første flytur var høsten 2019. Tidlig en lørdag morgen kjørte vi til flyplassen. Foreldrene, søsknene, kusinene, tantene og onklene mine. Kusinen min, som var gravid, hadde til og med kjæresten med seg.

Jeg fikk flere klemmer fra alle. Mamma gråt litt og en kusine ropte «ikke glem oss når du kommer frem!»  Det var ganske trist, men også spennende å si farvel til et sted jeg hadde bodd hele livet mitt. Likevel; jeg husker at jeg gledet meg masse til det som lå foran meg.

Da flyet landet i Oslo, var det mye jeg var nysgjerrig på. Jeg lurte på hva de rundt meg snakket om fordi jeg skjønte ingenting. Jeg lurte på om det fantes folk som lagde bål-middag, sånn som pappa pleide å gjøre hjemme. Jeg lurte på om alle hadde Wi-Fi. Jeg lurte på om gutter satt på fortauet hele dagen og bare så på folk, akkurat som de gjorde hjemme. Jeg hadde mange spørsmål om alt, og heldigvis hadde jeg Iselin, en venninne av meg som ventet på flyplassen. Jeg spurte om alt mulig på vei til Oslo. Hun var flink fordi hun svarte på alt jeg lurte på og mye mer.

Dagene gikk og plutselig var det første dagen på Pasvik Folkehøgskole. Alle hadde samlet seg og vi måtte bli kjent med hverandre. Iselin lærte meg å si noen ord på norsk, og jeg følte at hjertet mitt slo som om det skulle eksplodere da vi på internatet mitt måtte stå foran alle og introdusere oss selv. Jeg kjente sommerfugler i magen, men det var for sent å snu. Da det var min tur, så jeg på alle og sa:

«God morgen, jeg heter Queen og kommer fra Namibia. Jeg går på Arktisk Reiseliv»

Jeg sa «Queen» og «Namibia» høyest og tydeligst mens resten ble bare ord som løp ut av munnen. Jeg så at folk reagerte på det jeg sa, så det betydde at de skjønte ordene, selv om jeg hadde glemt hva halvparten av setningen betydde. 

Det har vært gøy å lære norsk. Kanskje ikke så gøy hvis jeg hadde lyst til å fortelle en historie og alt jeg kunne si var «det var fint» eller «det var veldig morsomt». Derfor har jeg tatt fram noen eksempler på rare ting som jeg har sagt mens jeg lærte norsk. Det var ting som var litt flaue, og jeg lo bare av dem etterpå.

Det verste jeg har sagt på norsk må være den dagen Iselin spurte meg om jeg hadde tid til å se på noen klær jeg fikk av venner. For denne historien er det viktig at jeg forklarer hvorfor det ble feil. Bak hjem (litt gøy å si det sånn), altså i Namibia, har vi rundt 30 språk. Jeg har vokst opp med mye språk siden jeg har venner fra forskjellige stammer. Vi pleide å blande språk, og det er ganske vanlig at man bruker ord fra ett språk mens man sier noe på et annet. Det er så vanlig at jeg og lillesøstera mi snakket tre språk om dagen, fordi vi blandet språk hele tiden.

Meningen var å bruke «to fit clothes» på engelsk og bare ta ordet «fit» og bøye det på norsk. Men det tok en helt annen retning. Så når Iselin spurte meg om jeg hadde tid, svarte jeg med selvtillit: «Ja, jeg kan fitt(a) klær senere» – og Iselin begynte å le. Hun lo i nesten tre minutter og jeg skjønte ingenting. Først lo jeg også, men så ble jeg flau fordi jeg begynte å lure på hva jeg hadde sagt feil. Iselin lo aldri om jeg sa ting feil, så jeg tenkte at dette er ille. Da hun forklarte hva jeg hadde sagt, begynte jeg å le også. Jeg visste at jeg aldri kom til å blande norsk og engelsk igjen, ikke her i hvert fall.

Noen gang spurte jeg vennene mine om de ville gå tur og snakke norsk med meg slik at jeg ble vant til det. Jeg pekte på ting og spurte «hva er det på norsk», selv om jeg visste at jeg snart ikke ville bruke ordet fordi jeg var redd for å si feil ting, og at folk ville tenke at jeg var dum eller noe. Men det gjorde de ikke, de skjønte hva jeg prøvde å si hver gang og rettet meg hvis det var ille.

Vi var ute med hundene en lørdag morgen. Det hadde regnet masse dagen før, og alt var vått. Jeg gikk tur med hund for første gang. Det hadde jeg aldri gjort før. Plutselig gikk noe galt og jeg falt. Læreren så at jeg hadde falt og spurte om det gikk bra. Jeg tenkte litt på hva jeg skulle si, om jeg skulle si det på norsk eller engelsk og svarte på norsk. Han var litt lengre borte så jeg ropte til han «DET BRA GÅR!»  Jeg vet ikke om han hørte meg, men bare noen sekunder etter hendelsen tenkte jeg mye på hva jeg sa og skjønte jeg at jeg hadde byttet ord. Det gjorde meg flau. Jeg fniste mens jeg gikk med hunden og tenkte på DBG.

Det tok en og stund før jeg begynte å bruke «flink» og «fint» fordi jeg alltid ble forvirret. Det hjalp ikke at jeg sa til en i klassen min «du har flink bukser» og hun sa bare takk. Så snudde jeg meg til en annen og spurte «hei, når bruker man flink og fint?»

Noen ganger sier man ikke feil fordi man ikke vet hvilke ord man skal bruke, men heller fordi man uttaler feil. Iselin kom på besøk i desember i fjor til vertsfamilien til middag. Vi satte oss ved bordet, og før vi skulle spise sa jeg til Iselin: «vær så god forsvinn deg» og folk lo igjen. Middagen var god og heldigvis forsvant ikke Iselin!

For noen få uker siden, bestemte jeg meg for å bruke «dass» istedenfor «do» fordi det er litt vanskelig å skille mellom o og u. Hver gang jeg prøver å si at jeg skal på du … Oi, merket nettopp at jeg har problemer med å stave det også. Jo, noen har sagt at jeg kan forskjellen mellom o og u, men jeg føler meg fortsatt utrygg på en måte, slik at jeg føler at jeg fortsatt må øve og øve.

Helt siden jeg kom til Norge har jeg brukt Google Translate mer enn før. Først kanskje hele dagen, men nå ikke så mye. I jula besøkte vi søstera til Iselin i Oslo og det var der jeg hørte ordet «det klaffer». Jeg syntes det var et rart ord så jeg spurte hva det betydde, men vi kom ikke på en riktig oversettelse og brukte Google Translate. Det sto: «it flaps!» Vi syntes det var veldig morsomt at de oversatte det sånn!  

Jeg har snakket med mange venner som også har lært seg norsk. Det vi har til felles, særlig i begynnelsen, er når man er i butikken og må betale og butikkarbeideren spør «trenger du en pose?». Man får det ikke med seg, smiler bare og sier «tusen takk, ha det bra». På fine dager kan man nok si «ha det på bade din gamle sjokolade» og føle seg stolt at man har lært seg så mye norsk.

Det beste med å lære har ikke vært å kunne endelig skrive det, eller kunne le av ting jeg pleide å si. Det beste er at man føler at folk på en måte føler seg trygge rundt deg – og at de er mer inkluderende, selv om man sier feil ting av og til. Det er lettere å spørre om hjelp eller starte en samtale med noen. Det nest beste er at man kan tulle litt med dialekter og prøve en dialekt innimellom for å uttrykke seg bedre eller bare for å skape en samtale om dialekter. Det er gøy.

En ting jeg fortsatt gjør som jeg skulle ønske jeg ikke hadde gjort, er å bytte dialekt når jeg snakker med folk. Det skjer bare, og jeg håper at det ikke irriterer de som snakker med meg. Mens dialekten min er avhengig av hvem jeg henger med, bruker jeg fortsatt skarre-r hele tiden på grunn av Iselin som er fra Lillesand. Så hvis du hører en stemme med litt finnmarking og skarre-r, da er det nok meg.