Når en bauta i nærmiljøet forsvinner, etterlater det både hull, minner og tanker. I dette tilfellet har vi mistet mer enn bare Steinar Magnussen fra Jarfjord.
Vi har mistet en betydelig brøk av vår kobling til landskapet og dyrelivet, et lokalt leksikon av kunnskap og naturens egen vaktmester. Vi har mistet en god venn, en far, bror, bestefar og et stort forbilde.
Ingen kan fylle det som var igjen av de digre nedslitte snøskoene og støvlene dine. Og de etterlater spor i hver minste avkrok i kommunen. Ingen kjente Jarfjorden og sørsiden av Varangerfjorden slik som deg. Og fra vinduet i den lille hytta i Småstrømman gikk ikke et eneste nyforelsket krykkjepar, tjuvjostup eller revespor usett.
I ditt rette element
Steinar. Selv om du brått gikk bort, noe som var et sjokk for oss alle, vet vi at du rakk å snu hver minste stein langs Jardfjorden, hver grunne, og hver topp kartlagt og besteget. Du var i ditt rette element, i kystlandskapet og på sjøen. Du elsket dette livet, og du endte også dine dager her, hvor du hører hjemme. I 40 minus, eller full storm var du den eneste på sjøen, og synet av den hjemmesnekra velbrukte båten din vil bli savnet stort.
Du var en sta jævel, og så altfor pliktoppfyllende og snill, så det er ikke overraskende at du akkurat rakk å få inn laksebruket før du tok kvelden for siste gang.
Med hånden på hjertet var du den mest livsglade og energiske personen jeg har møtt. Du har opplevd mer enn de fleste, og levd et hardt liv i en hard natur. Du har lurt døden en rekke ganger tidligere, men du var like hard selv, og en seig fan som innehadde alle fiber av overlevelsesinstinkt nødvendig for et evig liv. Når du i tillegg livnærte deg utelukkende på det beste naturen i nord har å tilby; multer, rått kobbespekk og lettkokt torsk var din hemmelige eliksir til et langt og sunt liv, og en utømmelige energi og styrke. En misunnelsesverdige overkropp og Jarfjordens kraftigste hender, skåret ut og formet som et kart over dine minner fra et langt og vakkert liv med naturen i nord.
En stor glede
Du har rett Steinar, og jeg tar det med meg videre; “Når livet blir for lett, råtner man på rot”. Kanskje bør vi adaptere noe av dette tilbake inn i folkesjelen. Det virker til å være forsvinnende.
Det var en stor glede å bli kjent med deg, Steinar. Jeg, som så mange andre, har lært mer av deg enn vi noen gang kommer innse. Jeg lover å etter beste evne forsøke videreføre din kunnskap og holdning til naturen til mine nærmeste.
Vi kommer alle til å savne deg. Selv kråka og skjæra tror jeg kommer til å lengte etter en god fight.
Hvil i fred.
Hilsen Egil
