Organisert og legalisert tyveri?

Tenk deg at du bor i et land hvor flertallet i landets parlament plutselig bestemmer at inntektene dine skal reduseres med 100.000 kroner – og gis til andre. Tenk deg at det skjer uten noen form for utredning i forkant.

Noen måneder etter forsøker arkitekten bak vedtaket å formulere hvordan det skal praktiseres. Han legger nye forslag på bordet som skal redusere inntektene dine enda mer.

Dersom du kjenner deg igjen, er du sannsynligvis kongekrabbefisker i Øst-Finnmark, og du bor altså i Norge.

Vedtak uten forarbeid

I begynnelsen av juni vedtok Stortinget endringer i reglene for kongekrabbefisket. Dermed skal fiskere fra Vest-Finnmark få fiske kongekrabbe i det kvoteregulerte området mellom Nordkapp og Grense Jakobselv. Vest for Nordkapp er det fritt fiske etter kongekrabbe.

I samme slengen ba stortingsflertallet (KrF, V, H og FrP) «regjeringen vurdere en opptrappingsmodell for krav for å delta i kongekrabbefisket, slik at man sikrer at denne retten tilkommer aktive fiskere, og ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte.» (Også kalt aktivitetskrav.)

Det var FrPs stortingsrepresentanter Bengt Rune Strifeldt og Morten Ørsal Johansen som fremma forslaget, og det kom uten noen form for forarbeid.

– Ikke realistisk at alle fiskerne i Vest-Finnmark vil fiske krabbe i øst

Anekdoter som beslutningsgrunnlag

Forslagsstillerne hevder at kongekrabba har blitt «en vesentlig utfordring for aktive fiskere også i Vest-Finnmark» og at «fiskerne i vest får bruk ødelagt av kongekrabbe, og tradisjonelle fiskefelt blir utilgjengelig fordi de er fulle av krabbeteiner.» Det hjelper ikke at Havforskningsinstituttet (HI) avviser den påståtte krabbeplagen i Vest-Finnmark. Strifeldt og Ørsal Johansen har andre kilder, men oppgir dem ikke. I juni gjennomførte HI et tokt i Vest-Finnmark for å kartlegge utbredelse og spredning av kongekrabba. De satte teiner på 59 steder fra Magerøya i øst til Kvænangen i vest. I alt ble det tatt seks krabber på toktet. Det er mulig at de var ekstra plagsomme, men det har ikke HI sagt noe om i rapporten som Nærings- og fiskeridepartementet fikk i oktober.

Den 4. juni spurte SVA Bengt Rune Strifeldt om hvilke tradisjonelle fiskefelt som blir utilgjengelige på grunn av krabbeteiner, var svaret: «–Det kan jeg ikke si noe konkret om, men jeg har fått rapporter fra fiskere om at det foregår. For eksempel i området mellom Sørøya og Måsøy kommune.»

Strifeldt bruker altså anekdotiske bevis som grunnlag for avgjørelser i Stortinget. Den som sjekker nettstedet Barents Watch vil se at bildet er annerledes. Der finner en oversikt over innmeldte fiskeredskap. En sjekk viser at det er få brukskollisjoner mellom teiner, garn og line.

Økt aktivitetskrav ødelegger for verdens mest lønnsomme fiskeflåte

Kontroversielt aktivitetskrav

I forrige måned kom forslaget til kongekrabberegulering fra Fiskeridirektoratet. Der har byråkratiet forsøkt å følge opp bestillinga om å trappe opp deltakerkravet i kongekrabbefisket. Direktoratet foreslår at dagens aktivitetskrav på 200.000 kroner (se faktaboks) økes til 300.000 til neste år, og at det deretter trappes opp til 500.000 kroner.

Forslaget er kontroversielt, blant annet fordi mange frykter at de minste fartøyene vil få redusert krabbekvote dersom forslaget gjennomføres.

Tatt fra de små

Helga Pedersen innførte i 2008 kravet om at den som vil fiske kongekrabbe også må bo i det kvoteregulerte området. Adgangen til fisket var ganske åpen, noe som førte til mange små fartøy kom inn i fisket. Etter hvert har myndighetene innført reguleringer som sjalter ut de minste. I 2014 ble det forbudt å fiske kongekrabbe med båter under seks meter. Det blei begrunna med sikkerhet og dyrevelferd, til tross for at ingen hadde forlist eller fått påpakning for å ha plaga dyrene.

Det ramma omtrent 50 fiskere. Noen av dem slutta sannsynligvis å fiske kongekrabbe, andre kjøpte seg muligens større båt. Nå må man kanskje gjennom en runde til hvor noen blir sjalta ut, mens andre sikrer deltakelse med å kjøpe seg større båt eller fiske hardere på andre arter enn krabbe.

Felles for reguleringene er at de i stor grad har tatt krabba fra de små og gitt til de litt større – som i neste omgang kanskje må se at enda større fartøy stikker av med denne ressursen.

Profesjonalisering

I et intervju med fiskeriavisa Kyst og Fjord (09.11.2020) forteller Bengt Rune Strifeldt at han har sendt fiskeri- og sjømatministeren et omfattende forslag om hvordan kongekrabbereguleringa bør se ut. Blant annet vil han skille mellom «yrkesfiskere» og «hobbyfiskere». Den siste gruppa skal få halv kvote, ifølge FrP-politikeren.

Det er i beste fall ganske pussig at en stortingsrepresentant sender høringsuttalelse til ministeren i en sak hvor Stortinget er bestiller – fem måneder etter vedtaket i Stortinget. Noen vil kalle det uryddig.

I tillegg kommer Strifeldt med den vanlige leksa som at deltidsfiskere ikke er profesjonelle. Hvem avgjør det? Konsernsjef Svein Ruud i Norway King Crab sier fiskere som definerer seg som «profesjonelle» i stor grad leverer krabbe med dårligere kvalitet enn dem som har fartøy med få rettigheter. De som allerede har fullt med kvoter og rettigheter må ofte bryte krabbekvoten på land før de fortsetter å fiske på neste art.

Folk i fjordområdene har alltid levd av å kombinere yrker og næringer. Hvilke kombinasjoner er gangbare, og hvilke ikke? Fiskeridirektoratet problematiserer sjøl dette i høringsnotatet sitt: En fisker som jobber turnus på et stort fiskefartøy kan fiske krabbe med egen sjark på friturene – og ha full kvote. I samme bygd kan for eksempel en bussjåfør bli nekta full kvote på sin sjark fordi han er deltidsfisker.

Det er godt at direktoratet ser dette. Direktoratet legger til at den som henter «noe av inntekten sin fra land, bidrar også til redusert beskatningspress på andre bestander. En slik fisker vil nok synes det er urimelig å bli «straffet» for å ha flere næringsveier. Fisket kan for øvrig være av vesentlig betydning for valg av bosted.»

Ber ministeren om lavere aktivitetskrav for krabbefiskerne

Kolonihøsting?

Kongekrabben er i utgangpunktet et fremmedelement i norske farvann. I tillegg spiller den en dobbeltrolle som skadevolder for fiskere som høster på tradisjonelle arter, men den er også en økonomisk ressurs for de samme fiskerne – dersom de får lov til å fiske den. Opp gjennom årene har norske myndigheter gjort kongekrabba mindre og mindre tilgjengelig for folk flest der den finnes. Tilgangen til ressursen er gradvis overført til dem som har investert i båter og utstyr. I tillegg er det innført ei ordning hvor man må beskatte andre ressurser for å tjene penger på krabba. Et merkelig prinsipp, og det er vanskelig å påvise et liknende krav for høsting av andre naturressurser.

Hvor stopper spiralen med krav som fører til at kongekrabba forbeholdes færre og større fartøy? Er norsk fiskeriforvaltning på veg til rein kolonihøsting av denne ressursen? Ei utvikling hvor de som bor i fjordene må stå i fjæra og se at fartøy fra andre steder stikker av med både ressurs og gevinst.

Fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen har hittil latt være å si noe om forslagene til krabbereguleringer, bortsett fra at det ikke blir aktuelt å øke aktivitetskravet fra 2021. Det er ei klok tilnærming. Det kan også hende at Ingebrigtsen bør ta seg en prat med utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen før han bestemmer seg.

Hvorfor? Fordi sivil tilstedeværelse og virksomhet er den beste måten å utøve suverenitet på. Derfor er kongekrabbefiskere – og alle andre i sivil sektor – de beste grensevaktstyrkene i landet. Da må også det lokale næringslivet få dra nytte av lokale ressurser. Kongekrabbe er en av dem.

Mange har opplevd kongekrabbereguleringene som reine tyverier. Kanskje med rette. Dessverre er ikke tyveriet kriminelt. Denne gangen er det bestilt av stortingsflertallet og forsøkt gjennomført av departement og direktorat.