Jeg sitter på hytta i Hemsedal med julegaven fra min gode venn Laila Nikkinen fra Svanvik. I flere år nå har hun sendt meg «Årbok for Varanger» til jul.
Hun er klar over at min kjærlighet til Sørvarangersamfunnet aldri har sluknet, og det er fint å få lese om både gammel og nyere historie herfra. Dette årets utgivelse har med en utførlig beskrivelse av det som skjedde rundt nedleggelsen av A/S Sydvaranger.
Stor belastning
Også for meg som prest fikk denne nedleggelsen stor betydning. Jeg ble utnevnt til sokneprest da Kåre Kvammen ble prost i Vadsø, og jeg var alene prest i Sør-Varanger under uroen rundt gruvene høsten 1983. Vi bodde i Egne Hjem på Bjørnevatn og vi hadde gruvearbeidere som venner, naboer og kolleger både i BIL og FAU på skolen. På den måten fikk jeg enkeltskjebner og familiers liv tett på i denne krisetida. Det var stort behov for presten, som sjelesørger og medmenneske.
Jeg må erkjenne at belastning ble for stor og julen 1984 ble oppgavene for tunge. Jeg gikk ned i knestående og ble sykemeldt noen dager før jul. De som husker så langt tilbake vil kanskje huske en merkelig julefeiring i kirkene denne julen. Ingen prest! Min plan var å få et år fri til å studere finsk, søknad lå inne i departementet, men det kom ikke noe svar. Resultatet ble at jeg reiste sykemeldt og sliten fra Kirkenes januar 1985. Det ble et halvt års permisjon i en ny preststilling sørpå. Permisjonen brukte jeg til å ta opp et tema jeg hadde startet på i Sør-Varanger, innblikk i ortodoks teologi, en interesse som startet i Grense Jakobselv hos Zenja Kåsereff. Det ble et studieopphold på klosterøya Ahos i Hellas.
Åpent brev til regjerningen

Jeg var bare så vidt kommet hjem derfra da jeg fikk telefon fra Anton Karlsen, nabo i Bjørnevatn og medlem i Aksjonsledelsen. Han ringte meg, etter det jeg oppfattet, på oppfordring fra fagforeningen «Nordens Klippe». Det skjedde etter at jeg hadde tatt initiativ til et åpent brev til regjeringen om situasjonen for folket i Sør-Varanger. Det var undertegnet av biskopen i Nord-Hålogaland Arvid Nergård, prost Kåre Kvammen, sokneprest Olav Øygard og meg. Det ble lest på Dagsrevyen og omtalt i alle landes store aviser og skapte sterke reaksjoner i regjeringen. Blant annet ble Høyres leder Erling Norvik intervjuet på TV. Han skulle ha seg frabedt at kirken blandet seg inn i politikken, og utrolig nok sa han: «Kirkens oppgave er å lose sjelene over på den andre siden» en uttalelse han nok angret på. Vi fikk stor oppmerksomhet for vårt engasjement og takk fra Sørvarangersamfunnet via Sør -Varanger Avis.
Få KrF til å snu?
Jeg fikk en bestilling: «Er det mulig for deg å ta kontakt med stortingsgruppa i KrF for å se om du kan få dem til å snu i saken om nedleggelse driften A/S Sydvaranger.» Dette skjedde under en borgerlig regjering med H, Sp og KrF. Jeg tok kontakt og fikk avtalt møte på Stortinget. Det var et sjokkerende møte. Jeg la fram de utfordringene jeg hadde opplevd blant befolkningen, all sosial nød og personlige tragedier. Det var nokså taust i gruppa, kun ei dame fra Vestlandet sa at hun visste om andre industrisamfunn som måtte omstille seg, folk måtte da kunne flytte til andre steder, mente hun. Jeg nevnte at det nok ikke var så enkelt i Finnmark, og hva med arbeiderne som hadde hus de ikke fikk solgt. Spesielt skuffet var jeg over Hans Olav Tungesvik som hadde vært fylkespsykiater i Finnmark. Han visste godt hva jeg snakket om, men sa ikke et ord.
– Verken folkelig eller kristelig
Frustrert traff jeg Hanna Kvanmo fra SV i vandrehallen og utøste min frustrasjon: Krf glefset hun, de er verken folkelig eller kristelig. Og prøv deg heller ikke hos AP. De har blod på hendene når det gjelder A/S Sydvaranger.
Jeg forsøkte meg på industrikomiteen hvor SP hadde lederen. Jeg forklarte for dem hvor urettferdig jeg mente nedleggelsen var for arbeiderne. Jeg hadde jo selv erfart hvordan arbeidsstokken sto på både i helligdager og helger for å sørge for god inntjening.
Før oljen kom var A/S Sydvaranger en gullgruve for Norge. Nå lot regjeringen befolkningen i stikken. Jeg la ut om skilsmisser, og selvmordsforsøk og den sosiale nød jeg hadde opplevd på kroppen. Jeg hadde sett det regjeringen overså. Mine ord fikk lederen av komiteen fra Sp til å hisse seg opp. Han tålte det ikke. Han sa: «Kom ikke her og anklag oss for å ødelegge folk» Jeg sa: Men det er det som skjer! Han var helt rød i toppen, men en fra Høyre var mer sindig. «Jeg tror vi gjør rett i å lytte til en prest som har opplev det han her sier» Men det skjedde ikke noe. For meg var det et brutalt møte med en politikk som jeg mener tok mer hensyn til penger enn til mennesker. Det la føringer for mitt politiske engasjement seinere.