Fra oppveksten på en livlig boplass, er Georg nå eneste skolt igjen i Skoltebyen

Nordkalottens urfolk har gått fra enerådende i et fritt landskap, til spredt over landegrenser. I Norge er Georg Ivanowitz eneste fastboende i det dedikerte urfolksområdet Skoltebyen i Neiden.

– Vi har bestandig fått det tredd ned over hodet, sier Georg Ivanowitz, for tiden eneste skolt i det som en gang var hans slekts sommerboplass, hvor han vokste opp:
– For mæ har det alltid bare vært en boplass, sier 66-åringen.

MØT GEORG I VIDEOREPORTASJEN UNDER:

Georgs slekt sogner til det lille området ved Neidenelva, en av Nordkalottens store vannferdelsårer mot havet. Han kaller sin far ekte neidenskolt, og stadfester mor som innflytta finlender.

Fra stein til papir

Georg forteller om et liv på flyttefot etter jobb. I remsa av forskjellige yrker han har hatt og steder han har vært innom, er Sydvaranger gruve på lista. Samt at han var blant de ti første i Norge som kunne smykke seg med et kompetansebevis som utmarksguide fra landbruksskolen i Tana:

– Æ har vært rundtomkring overalt, men Neiden har alltid vært basen, erklærer han.

I lokalområdet har han fiska, høsta, dyrka og sådd til eget bruk. Jakt slutta han med når han syns det var for lite ryper, og tenkte at de han ikke skjøt, fikk muligheten til å bli flere. Sommerens innhøstning er hovedsakelig av multebær:

– Ja, husk at det heter multebær og ikke multer, poengterer han og presiserer;

– Navnet kommer av at man i gamle dager betalte mulkt til futen med de bæra, og derfor heter det mul(k)tebær.

Det er ikke en kalender som styrer når man gjør hva. Det er naturen selv som forteller når bær er modne, eller tida for å hente bade-limet er. Det er et forhold til naturen som Georg opprettholder. Ikke av nødvendighet, men fordi han synes det er hyggelig. Selv er han ivaretatt som pensjonist av den norske stat – systemet som engang overkjørte hans forgjengeres kultur.

– Far forklarte at skoltene gikk direkte fra steinalderen og inn i papiralderen. Og de skjønte ikke at det papiret betydde så forferdelig mye, sier Georg, og illustrerer sin opplevelse av hva som starta komplikasjonene for utviklinga rundt slekta han kaller «skoltene».

Freda område

Den historiske plassen som en gang var et felleseie for flerfoldige familier, er nå ubebodd rundt Georg. Vinteren er nærmest mennesketom, mens det i de varmere årstider trekker turister til de kulturelle minnene som omringer ham. Spesielt til det lille ortodokse kapellet som er hans nærmeste nabo.

– Tidligere sto et skilt merka St. Georgs kapell og viste vei mot innkjørselen min, forteller han, og legger til;

– Nå har de tatt bort det og satt opp et til Sametingets parkeringsplass. Men fortsatt kjører folk inn her og vandre rundt på tomta mi på leting etter kapellet. Det hender æ slår av en prat, hvis æ orker.

– Det har vært en klamp om foten på mæ i alle fall, sier Georg om å måtte forholde seg til enda et nivå av reguleringer fra staten, som fastboende i et kulturminneområde;

– Vi har hatt en omvendt utvikling her. Da æ vokste opp var det fullt av folk i Skoltebyen – nå er det bare mæ. Og når æ forsvinner blir det vel museet som tar over det siste.

Den sterkestes rett

Et skriftspråk for folket ble ikke offisielt etablert før på 1970-tallet i Finland. Ikke bare tilsier det at all historisk, skriftlig dokumentasjon om folkegruppa er fra et utenfra perspektiv, det påpeker et paradoks i innføringa av statsrettslige premisser skriftlig, i møte med en muntlig naturkultur.

– Skoltene eide ikke naturen, naturen eide dem, erklærer Georg og påpeker den fundamentale forskjellen mellom kulturen som regjerte i den nordlige naturs frihet, og majoritetene som ekspanderte over dem.

– Nesten alt som lever i flokk har en form for krig når det gjelder overtakelse av habitat. Man føler seg trygg i lag, og det som er rundt er farlig. Brutaliteten er nedarva fra for lenge siden – mulig helt tilbake til den kambriske eksplosjon, lufter han enkelt om verdens utvikling;

– Kanskje livet i det hele tatt bare er basert på vold og overtakelse. Æ ser det forskes på hvorfor de andre hominidene forsvant. Var det klima, var det sykdom eller var det oss, spør de. For mæ er svaret enkelt: Vi er helt sikkert en del av det svaret.

Den kambriske eksplosjon betegner en periode etter istida som omfavna hele jorda for 541 millioner år siden, hvor det dukka det opp en mengde nye organismer som var opprinnelsen til alle dyregrupper vi kjenner i dag.

Et «hundgammalt» parlament

Historien om minoritetsgruppen er ikke så enkelt forklart. De lærde strides om hvordan mennesket kom til i de nordlige kystlandskap.

Det sies at lemen og rein var de første som trakk til området etter at isen trakk seg tilbake og gjorde det levelig. Det forskning kan stadfeste om mennesker i området som nå er grenselandet mellom Norge, Russland og Finland, er en jeger- og fangstkultur 2500 år tilbake. Denne levemåten med flytting etter sesonger og ressurser vises systematisert og organisert i dokumentasjonen av Georg sin slekt.

– Neidenskoltene hadde området helt fra Iijärvi, Enare til havet ved Kjøøya og grensen mot pasvikskoltene.

Slik innrammer Georg det nordvestligste av de sju områder som var regulert og forvaltet av urfolket, lenge før nasjonale grenser.

• 

• 

• 

Områdefordelingene kalles i dag «sjidd» på 70-tallets skriftspråk. De spredte seg over et område fra Varangerfjorden nesten til Kolafjorden ved Murmansk, og fra vestsiden av Sevettijärvi, Finland mot Kvitsjøen i Russland.

Når vi reiste til Sevettijärvi, var æ ‘koltta’.

Georg Ivanowitz

Området tilhørende neidenskoltene kaltes Njauddâm, og er i dag fordelt på tvers av Neidenelva, mellom Norge og Finland. De tidligere grensene fulgte i hovedsak vannskillene, hvor de store  vassdragene var hovednerver i områdene.

– Tilgang til fisk var veldig viktig for skoltene, forklarer Georg om folket som flyttet seg mellom innland og kyst langs elver mot hav, for tilgang på sesongenes ressurser.

Han forklarer videre hvordan hans opphav regulerte sine samfunn;

– Skoltene hadde sitt eget sosiale system fra gammelt av. Norrõs het det – et hundgammalt parlament.

De avgrensede landområdene var sosiale og politiske enheter hvor felles naturressurser var utelukkende en bruksrett. Privat eiendomsrett begrensa seg til personlige effekter og løse gjenstander. Regulering av området og ressursene ble drøfta og avgjort i et råd (Norrõs). Det bestod av en representant fra hver husholdning i hver ‘enhet’. I systemet var det også årlige forsamlinger med representanter fra hver «sjidd» for en større dialog om områdene:

– Det var sosialdemokrati, forklarer Georg, om samfunnets struktur.

Den russiske fare

Født i 1953 som Georg Mikkelsen, er skoltebyens gjenværende beboer av generasjonen med norsk som identitet fra fødsel. De før ham gjennomlevde rundt et århundre av fornorskning i nasjonsbyggingens navn.

– Vi fikk vite at far, da han begynte på skolen, hadde en lærer som ikke synes Ivanowitz var noe fint, sier Georg diplomatisk om hvordan etternavnet ble endra.

Georgs bestefar het Mikit til fornavn, som blir Mikkel på norsk. Dermed ble Georgs far hetende Mikkelsen til etternavn.

– Vi blei regna som den russiske fare, ettersom vi hadde russiske etternavn, stadfester han om folket fra grenselandet hvor Tsar-Russland satte sitt merke allerede på 1500-tallet med innføring av ortodoks tro og kapeller.

• 

• 

Da storebroren hans presenterte navneskifteideen for en 20 år gammel Georg en gang på 1970-tallet, var ikke Georg Mikkelsen vanskelig å få med.

– Æ hadde forbanna etternavnet Mikkelsen hele livet, ettersom det var «påprakka», forklarer han. Siden har han vært Georg Ivanowitz.

‘Skolt’ er også et utenfra begrep. Det dukker ikke opp i skriftlige norske kilder før 1830. Tidligere skrifter bruker variasjoner av ‘finner», eksempelvis, Rydzefinder, Grentze-finner, Østenhafske-finner og Fællesfinner.

– Det er enda noe på finsk side som heter Mikitan kenttä (Mikits jorde), etter min bestefar, forteller han og stedsfester det til litt forbi Sevettijärvi på nå finsk side. Han påpeker igjen at prosessen med å nasjonalisere urfolk, ikke er endelig. På finsk side er de langt på vei med en revitalisering av kulturen.

– Æ har bestandig vært skolt. Det er det æ har blitt kalt fra jeg var liten, og det er det æ husker at de gamle som bodde her sa, og når vi reiste til slektninger i Sevettijärvi, var æ ‘koltta’, sier Georg kontant.

Selv om begrepet ikke nødvendigvis alltid har vært noe fordel å ha på seg, og kulturen holdt på å forsvinne sporløst, så er det i det han hører hjemme:

– Det er vel slekta og historien som gjør meg til skolt. Alt som skoltene brukte å gjøre er jo blitt forbudt. Käpälä-fisket er jo det eneste som er igjen – språket har jo forsvunnet for lenge siden.

Et grensefolk

Georg, som defineres som urfolk i de akademiske betegnelsene skoltesame og østsame, har anbefalt professor Einar Niemi som den beste kilden til historien rundt hans folk. I Senter for Samiske studiers skriftserie fra 2007 finner vi under Niemis tittel, Østsamene – grenseminoritet og nasjonalt problem, nok en betegnelse på folket:

«Østsamene er et grensefolk, som i utgangspunktet var mer eller mindre enerådende i de nordøstligste områder av Fenno-Skandia», skriver Niemi.

– Æ kaller mæ selv heller lapp en same, responderer Georg på det.

Han tenker høyt at ordet ‘skolt’ gir ham assosiasjoner til «Kola’, som er en del av urfolksområdet. Han mener ‘skolt’ er et navn for å ære det som har vært før.

• 

• 

Niemi beskriver en seiglivet kultur innenfor begrepet ‘grense’, fordi til forskjell fra andre urfolk har de i det skandinaviske nordområdet ikke vært isolert fra kontakt med andre kulturer.

Den norske stat skapte krangel ved å dele opp skoltejorda. Plutselig handla det om «mitt» og ikke «vårt». Det er den største forbrytelsen som er gjort mot skoltene.

Georg Ivanowitz

Kulturen var bygd rundt naturaløkonomi (selvforsynt, med lokale ressurser og husholdsorganisert), men tilpassa seg utviklinga av handelsmarked rundt. Så lenge de hadde de vitale næringsgrunnlag i fiske, fangst og reindrift, sto kollektivet sterkt. Like fram til 1800-tallet.

– Det er en forenkling å si at grensedragninga i 1826 var det som var avgjørende for ødeleggelsen av vårt samfunn. Det var en langvarig prosess og utvikling, både før og etter grensene ble avtalt, poengterer Georg.

Innsatsen for suverenitet på Nordkalotten spores tilbake til vikingtida, hvor Norge har gjort krav på Kola, og Russland på Finnmark. Innen år 1613 var området beskatta som fellesdistrikter i ulike fordelinger mellom Danmark-Norge, Russland og Sverige-Finland.

Men det er ikke før på 1800-tallet at ursamfunnet møter avgjørende tiltak som stegvis fjerner det tradisjonelle kulturgrunnlaget:

Ekspanderende fjellrein- og gårdsreindrift, kamp om rettigheter til ressurser i elva, og innføring av privat eiendomsrett, lister Niemi opp. 1800-tallet førte også med seg fornorskingspolitikk som grep for å hevde seg i området.

Alt press utenfra på gruppen som tidligere hadde vært enerådende i området, endrer deres status til hva Niemi beskriver som «en minoritet i minoriteten» i sitt gamle bosettingsområde.

– Det har endt med at de som kom til, har overtatt. Med statens hjelp, både rein og elv og alt, forklarer Georg om nåtidens status, og tilføyer;

– Nå er det nasjonalstatene som har papirene på eierskap over våre områder. Det eierskap æ og vi skulle ha hatt, er helt forbigått.

Beskyldte professor Einar Niemi for å sette seg over norsk lov

Den største forbrytelsen

Inne i Georgs lille hus, bak ytterdøra hvor du må dra håndtaket oppover for å åpne, er den vanlige beskjeden fra stresslessen i stua:

– Trykk nå på den startknappen, og ta deg kopp fra skapet.

Det er en moderne kaffemaskin som fyller mye av plassen på det lille kjøkkenet i yttergangen. For et trykk på knappen lager den hele bønner om til rykende varm drikke. For hver kaffekopp deler Georg mer og mer av sin historie.

– Det var Meddomsretten i 1848 som knakk ryggen på oss. Da mista vi eksklusiv rett til området, en rett som hadde vært praktisert til alle tider, forteller Georg;

– Etter det var det lik rettighet til elva. Selv om du var innflytter av samme året, hadde du like rettigheter som skoltene. Da var det jo lett, for en da majoritet av flyktninger som kom til bygda å stemme skoltene vekk, sier Georg ettertenksomt og påpeker at det er den doktrinen dagens fiskefellesskap fortsatt bygger på.

– Æ tror det var et slag i trynet for skoltene, funderer han over et samfunn som plutselig mista sin ‘hovednerve’ – elva.

Neidenelvens Fiskefellesskap forvalter i dag laksefisket i Neidenelva, og med det, den eneste gjenlevende tradisjonen etter skoltene: Käpälä-fisket. Det var de finske innvandrerne som kom til Neiden på 1830 tallet, som gav fiskemetoden navnet Käpälä. Det betyr labb, og refererer til hvordan bjørnen grafser til seg fisk.

– Før het kastenotfisket ved kulpen, «livjelak», som betyr å kaste, forteller Georg om den gamle tradisjonen med å hive nettet over laksen mens den står og hviler før den skal kaste seg opp fossen for å gyte.

Nettet selv har hatt sin utvikling fra originalt lagd av røtter, så hamp og nå nylon.

KÄPÄLÄ-FISKE I SKOLTEFOSSEN, NEIDEN:

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

1800- tallet fortsatte sin utvikling som vanskeliggjorde folkets næringsgrunnlag på nåværende norsk territorium. Grensesperringen mellom Finland og Norge av 1852 og påfølgende norsk reinbeitelov av 1854 begrenset levemåten. 1900- tallet begynte med at lokale myndigheter stykket opp skoltejorda. Georg mener det var fokuset på gruvedrift som regjerte:

– I 1905 skulle Sydvaranger hente opp strøm her. For å kunne ekspropriere eiendom delte de opp den felles skoltejorda i fem deler, etter familiene som bodde her. Det ble aldri noe av et kraftverk i Neiden, det var ikke landskap egna for et slikt anlegg.

Og i etterkant satt familiene fra felles-kulturen igjen med private rettigheter på et tidligere felleseie. Dette mener Georg hadde store konsekvenser for kulturen:

– Den norske stat skapte krangel ved å dele opp skoltejorda. Plutselig handla det om «mitt» og ikke «vårt». Det er den største forbrytelsen som er gjort mot skoltene, erklærer Georg.

Fra fellesskap til privatrett

Georg mener at oppstykkinga av fellesjorda var den største forbrytelsen i en prosess som har ført til en omvendt utvikling for ‘skoltene’ i Norge. Nå er han den eneste igjen i Skoltebyen. Han poengterer at ut- og innvandring ikke er noe nytt fenomen:

– I århundrer har folk flytta både hit og dit. Den plassen her klarer ikke ta vare på mange. Når det var gode tider, altså ikke sykdom og sult, og det ble mange folk her, ble folk nødt til å reise ‘ut for å søke lykken» som det heter i eventyrene.

Han mener derfor det er mange rundt i verden som ikke vet at de er ‘skolt’. Det er ikke der forbrytelsen ligger. Selv om innføring av statens privatrett førte til at noen makeskiftet eiendommene sine til Neidens nye boligfelt, og noen flyttet ut av ulike grunner. Det er oppstykking av tankemåten som er den verste konsekvensen, mener han.

– Da vi var sammen om felleseie, var fortjenesten at felleskapet hadde det bra, poengterer han.

Og i felleskapet var ikke bare menneskene med eierskap inkludert, det var hensyn til alle nivåer i naturen.

Han påpeker at hans slekt har statuts som urfolk i et samfunn som stadig kategoriserer og fordeler verden i definisjoner. Georg vil heller fokusere på at alle har et historisk opphav.

– Alle som bor her, er jo egentlig innflyttere, reflekterer han om hvordan det historiske fellesområdet har hatt kontinuerlig møte mellom, og blanding av kulturer.

Georg reflekterer rundt å vœre en minoritet og mobbing. Som privatperson og som gruppe- og flokk mentalitet fra tidenes morgen. Om samfunn bygd rundt lojalitet, før og etter overordna lover ble innført. Om begrensa områder og ressurser, og den sterkestes rett:

– Æ bære ikke nag mer, selv om æ har synes synd på mæ sjøl i mange år, deler han.

Og selv om hans inkluderende kultur ble overkjørt av nettopp det, å åpne for det ukjente og fremmede inn i det eksisterende samfunnet, tenker Georg fortsatt på felleskapet.

– Utfordringa blir vel å prøve å gjøre noe bra ut av det som er omkring her i det gamle fellesdistriktet, avslutter han.

• 

• 

• 

• 

Kilder:

Ä´vv skoltesamisk museum.

Steinar Wikans «Grensebygda Neiden : møte mellom folkegrupper og kampen om ressursene».

Skoltebyen Kulturmiljø, forvaltningsplan fra Sametinget, 2001 – 2002.

Einar Niemi om «Østsamene – grenseminoritet og nasjonalt problem» i Senter for Samiske studiers skriftserie nr. 14: «Grensoverskridende Reindrift før og etter1905». 

Regjeringens NOU fra 1997.