En varm junidag er lufta plutselig full av store vingemaur. Fra alle tuer flyr de ut for å sverme med hverandre, og for de fleste, møte en snarlig død.
Hvordan det hele synkroniseres vites ikke. Men en dag finner de bevingede hanner og hunner ut at nå er tiden moden for å vandre opp til toppen av maurtua, og slå ut de fire vingene. Store er de, flere ganger større enn de vanlige maurene man ser vandre ved maurtua.
Vingemaurene flyr de opp i det varme solskinnet, og svermer over tretoppene. Her treffer hannene vordende dronninger fra andre maurtuer. De har bare denne ene dagen, eller bare noen timer på seg. For etter paringen er tiden ute for hannene. De har ingen annen funksjon enn å befrukte hunnen før de dør.
For dronningemnene er situasjonen en annen. De går inn for landing, forhåpentligvis på et egnet sted. Mange landet i løpet av noen få formiddagstimer på mitt verandarekkverk. Noen få fant ut at dette var intet bra sted. De slo ut de lange smale vingene igjen, og startet avgårde.
Men enkelte begynte å bukte og vri seg, og bet av sine vinger på rekkverket. Snart flagret løse vinger avgårde i den svake sydlige brisen. Dronningene var blitt fotgjengere. Kanskje var noen så heldige at de fant et egnet sted for å etablere en ny koloni.
Etablering av en ny maurtue er noe som tar tid. De aller færreste dronninger lykkes med det. Først legger de noen få egg, og fôrer opp de første arbeiderne. Mens det pågår er dronningen kanskje uten føde et helt år.
Når de første arbeiderne er sjølgående, og kan begynne å bidra, vil maurtua begynne å vokse. Går det bra blir dronningen etterhvert bare en ubehjelpelig produsent av egg. Kanskje lever hun i tjue år.
Men hvert år i juni, når det er passe varmt, passe fuktig og lite vind svermer nye dronningemner opp av de store maurtuene. Sammen med dem svermer paringsklare hanner, som får en eneste sjanse til å bringe slekten videre.
