Herredsgartner Tore Hov døde 5. desember, 95 år gammel. Etter eget ønske vil begravelsen finne sted i stillhet. Han likte ikke oppmerksomhet om egen person eller innsats. Jeg tar likevel sjansen på noen minneord.
Tore Hov ble født i Mo i Rana i 1924, og kom til Kirkenes med familien første gang i 1926, hvor han også vokste opp. Som nyutdannet gartner kom han tilbake til Kirkenes etter krigen, og var med på å gjenreise byen fra ruinene.
Han var ansatt både i kommunen og hos A/S Sydvaranger, og byens parker og idrettsanlegg ble hans livsverk. Når syrinene blomstrer på sensommeren, eller når idrett utfoldes i våre utendørs idrettsanlegg, er det verdt å minnes Tore Hovs innsats. Jeg vokste opp i hans nærvær både som idrettsleder og som nær venn av familien.
Utallige dugnadstimer
Jeg minnes hans styrke under utallige dugnadstimer i skiløypene og hans nøyaktighet i utformingen av skianlegg. Disse ble hans spesialfelt. I likhet med mange andre sambygdinger fikk jeg min første arbeidserfaring under hans kyndige veiledning på sommerjobb i parkvesenet.
«Slik der ja …», sa han når han demonstrerte hvordan grusgangene på kirkegården skulle holdes rene for ugras. Det blir ikke beint uten først å spenne opp et tau.
Når vi plantet blomster på torget var det etter et nøyaktig tegnet kart for hvilke blomster og farger som skulle stå hvor. Her gjaldt det å ikke slurve. Plantingen måtte ikke skje før Sankthans, ellers kunne frosten ta dem.
Vi ryddet omlegginga av Pasvikløypa øst for store Fiskevann, og hengte opp hans håndlagde skilt med bokstaver frest ut i hans håndskrift. Ordentlig og diskret utført med en pinlig nøyaktighet som kjennetegnet alt han gjorde. Takk også for at du tok vare på alle gamle resultater fra Pasvikrennet og publiserte dem i et hefte. Et viktig dokument for ettertiden.
Jeg vil aldri glemme dine levende beretninger om din skitur fra Kirkenes til Narvik gjennom Finland en gang på slutten av 50-tallet. Eller dine beretninger fra din tid som fotballspiller i Mjølner.
Familiens favorittonkel – og samfunnsbygger
Uten egne barn var du likevel en mester i kommunikasjon med barn, og var i to generasjoner familiens favorittonkel. Senest i sommer var du overdommer på familiens tradisjonelle «Korsdalsleker» i friidrett.
Du var lett å ringe, og alltid på plass når noen trengte hjelp. Takk for alle transportoppdrag til og fra flyplassen, til fjell- og kajakkturer, til planting, klipping og såing av nye gressplener.
Som pensjonist levde du ut drømmen om et eget jordbærsted ved Pasvikelva. Et imponerende arbeid basert på rå muskelkraft og pågangsmot. Viktig kunnskap om hvilke arter som egner seg under vårt klima finnes i en rapport, men stedet tilbakeførte du til naturen. Ingen spor skulle finnes etter deg.
En samfunnsbygger og nær venn, med smittende humør og gjerne med en replikk på rim, er borte. Det er også en alltid tilstedeværende hjelpende hånd for mange i kommunen. Vi tar med oss minnene videre.
*KLIKK PÅ BILDET UNDER FOR STØRRE VERSJON:
