Mange finnmarkinger tar jula på forskudd, også i år. Vi har glemt at adventstiden er en ventetid frem til jul, opprinnelig en fastetid.
Men handelstanden regner med at vi handler for mer enn noen sinne i desember, litt mer enn i fjor. Det antydes at vi vil bruke 58 milliarder i noen travle adventsuker. Det blir mye christ-mas i Kirkenes. Mange er nå på jakt etter julegaver til sine kjære, som ikke ønsker seg noe for de har alt. Og det skal i sannhet oppfinnsomhet til å finne en passende julegave.
Men for mange her nord strekker ikke pengene til. De klarer ikke å følge med og søker hjelp hos frivillige organisasjoner som Røde Kors, Frelsesarmeen og Kirkens bymisjon. Julemåneden er i sannhet ikke er noe for amatører. Men flere vil også i år delta på x antall julebord, de spiser og drikker og ser frem til at kirkeklokkene kimer julen inn.
Da kan de roe seg litt ned etter noen hektiske uker! Og kanskje kan de minnes Rudolf Nilsens ord:
”Og ribbe og surkål og øl og dram,
de åt og drakk for å ære Ham,
som fødtes i armod og døde i skam.”
Men desember mer enn forbruk. Mange i Varanger setter det religiøse rom på gløtt og minnes barndommens jul, tradisjonene og alle forventningene. Desember gir oss lov til å være religiøse. Og det er tillatt å snakke om Gud.
Ikke den fjerne og strenge, men den nære og kjærlige, Han som kom til oss som et hjelpeløst barn. Han som ble født i en stall, vil dele våre kår. Gud viser sin solidaritet ved å bli menneske.
For det er noe eget med barnet. Når vi har et nyfødt barn i våre armer, skjer det noe med oss. Det er som om isen smelter og vi får kontakt med noe av det dypeste i oss selv. Det er noe av det samme som skjer med mange av oss når vi synger barndommens julesanger og hører juleevangeliet slik Lukas forteller det.
Jeg tror det er viktig å gi plass til både anger og sorg, jubel og glede nå i desember. Vi er sammensatte mennesker som lever sammensatte liv. Det kan av og til virke truende. Men det er viktig at vi våger å leve livet i et bredt spekter i hele dets mangfold. De gamle norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet!
De aller fleste i vår nordligste landsdel har fått med seg at jula er en religiøs høytid. Mange går i kirken i desember. Det må være en stor utfordring for kirken å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor og vise at julebudskapet gir oss tilbake barnetroen og fremtidshåpet.
Noen vil kanskje gå fra kirken med dårlig samvittighet. Men det kan finnmarkinger få uten kirkens medvirkning!
