• TOM: Fangegrav på Elvenes, tatt opp av Krigsgravtjenesten etter krigen.
    Foto: Eivind Kosnes
  • GRAV: Fangegrav på Elvenes, oppdaget i 2014.
    Foto: Eivind Kosnes
  • Eivind Kosnes: Skriver bok nummer to om fangeleirene, denne gangen om alle fangeleirene i Finnmark.
    Arkivfoto: Yngve Grønvik

Kosnes holder på med boken om alle fangeleirene i Finnmark, men har funnet mer informasjon om hovedleiren i Øst-Finnmark, Stalag 322 på Elvenes. Derfra hadde man administrasjon over mer enn 7 700 fanger i en rekke mindre leire.

Arbeidskraft

Stalag 322 på Elvenes i Sør- Varanger kommune ble opprettet i begynnelsen av juli 1941 og var underlagt Gebirgskorps Norwegen (GN) frem til april 1943 da den ble lagt under tyskernes finske operasjonsområde. Hovedoppgaven var å ta seg av krigsfanger tatt i GNs ansvarsområde. Ansvarsgrensen strakte seg til Ivalo og Muonio i sør og til Utsjok og Nordkynhalvøya i vest. Derfra overtok Stalag 330 i Alta fra 1942 og utover. Men i 1941 var fangetallet i Stalag 322 forholdsvis lavt siden det ble tatt få fanger på Litzafronten. Det ble derfor overført en del fanger fra Alta.

De skulle ta unna lossearbeidet ved havnen i Kirkenes og andre pressende arbeidsoppgaver side om side med de etter tyskernes oppfatning fåtallige krigsfangene fra Stalag 322.

Høye dødstall

Armeeoberkommandoen i Finland utnevnte den 25. september 1942 den 47-årige obersten Arthur Buchwiser til distriktskommandant (Kriegsgefangenen-Bezirkskommandant) for fangeleirene i Lappland, herunder Stalag 309 ved Salla og Stalag 322 på Elvenes. Buchwiser hadde tidligere tjenestegjort en periode som kommandant i Stalag 309. Buchwiser hadde overoppsynet med fangeleirene i sitt distrikt og foretok jevnlig inspeksjonsreiser der driften og forholdene i leirene ble kontrollert.

Ved en inspeksjonsreise i en av Stalag 322s underleirer i Nord-Finland fant distriktskommandanten flere ureglementerte forhold, noe som førte til at leirkommandanten ble avsatt og tiltalt. Blant annet var fangebehandlingen av den art at man her ikke fikk full utnyttelse av arbeidskraften til de innsatte. Mishandling, dårlige hygiene- og matforhold gjorde at dødstallene var unødvendig høye.

Tøff behandling

Nå var det ikke fangenes ve og vel Buchwiser hadde i tankene, men heller det at Det tredje riket her mistet verdifull arbeidskraft. Fangene skulle altså ikke få lov til å dø før man hadde presset en viss arbeidskraft ut av dem.

Buchwiser besluttet på grunn av dette at det skulle holdes spesielle kurs for opplæring av vaktmannskaper. De to første kursene fant sted i Kuusamo i februar 1943 mens tre kurs ble holdt på Elvenes utenfor Kirkenes i den siste uken av juni samme år.

Buchwiser holdt personlig minst ett av kursene i Finland, og her uttalte han følgende: «Russeren er ikke vant til å bli behandlet mildt. Man må være tøff med ham, men samtidig ta vare på ham. Å finne den rette behandlingen her er leirkommandantenes oppgave. Det er samtidig bedre å skyte for tidlig enn for sent».

Ikke fornøyd

Oberst Buchwiser inspiserte flere ganger krigsfangeleirer i Kirkenes og Parkkina. Under et besøk i Kirkenes i mars 1943 kom han med kritikk av «Zweiglager Kirkenes» nede i selve byen. Buchwiser var ikke fornøyd med plasseringen av leiren siden den lå for nær bebyggelsen slik at sivilbefolkningen hadde fritt innsyn. Det ble derfor besluttet å trappe ned aktiviteten i Zweiglager Kirkenes til et minimum og fangene ble overført til de andre fangeleirene i området.

Etter hvert økte fangeantallet i takt med tyskernes krigføring samt at det ankom fangetransporter både med skip langs norskekysten og gjennom Finland fra blant annet Polen. 6. august 1941 var det 233 fanger i leiren mens 31. desember samme år hadde antallet økt til 1 400. Tyske dokumenter oppgir at det i 1942 var ca 1 600 fanger i hovedleiren på Elvenes mens det totale antallet for Stalag 322s ansvarsområde på samme tid var ca 6 773. Rundt 5 173 var med andre ord på dette tidspunktet fordelt på stalagens forskjellige underleirer, såkalte Teill- og Zweiglager.

Stort område

Fra 1942 kom de sovjetiske krigsfangene også fra andre deler av Østfronten (Ukraina osv.) og ikke bare fra Litzafronten. Stalag 322 tildelte 4 600 identitetsmerker i løpet av krigsårene. Dette gjelder hele 322s ansvarsområde på norsk og den gang finsk side av grensen. Alle disse var ikke innom hovedleiren på Elvenes men ble overført direkte til de forskjellige underleirene.

Stalag 322 hadde etter hvert et stort ansvarsområde med en mengde underleirer. Området strakk seg til Nordkynhalvøya i vest der den vestligste fangeleiren underlagt 322 lå i Gamvik kommune. I øst var alle fangeleirene i Petsamo-området underlagt ledelsen på Elvenes, og i sør omfattet Stalag 322 fangeleirer helt ned til Törmänen i Nord-Finland. Alle fangeleirene på nordsiden av Varangerfjorden samt leirene helt ut til Berlevåg og Makkaur tilhørte også Stalag 322`s administrasjon på Elvenes.

Forskjellige fanger

Langt de fleste fangene som hørte inn under Stalag 322 var fra Sovjetunionen, men under dets administrasjon var det også fanger fra Norge samt tyske straffanger og tyske desertører. I tillegg kom gruppene med tvangsarbeidere fra Polen og Frankrike som ofte arbeidet side om side med krigsfangene. En annen gruppe som gikk under fangebetegnelsen var de mange østarbeiderne som ble evakuert til Øst-Finnmark fra områdene rundt Leningrad. Denne gruppen besto av kvinner, barn og eldre menn. En liten periode i 1942 satt det også en gruppe amerikanske krigsfanger i leiren. Dette var sjøfolk som var blitt berget av et tysk sjøfly etter at skipet deres var torpedert.

«Tilfredsstillende»

Bezirkskommandant Buchwiser inspiserte Stalag 322 den 19. mars 1943. Med på turen var den tyske transportsjefen major Wolfgang Prinz von Hessen som skrev en rapport etter inspeksjonen. Buchwiser fant forholdene i «Hauptlager Elvenes» tilfredsstillende og fangetallet oppgis til å være 1 411, hvorav 249 innlagt på lasarettet i leiren. Hessen skriver også i rapporten at på grunn av en tyfuskarantene fikk man ikke inspisert lasarettbrakken.

Oberst Buchwiser og Major Hessen hadde et møte med leirkommandant Hauptmann Obendorf der man diskuterte forholdene i leirene i Kirkenes-området. Det ble da besluttet å utvide Stalag 322 samt bedre de kummerlige forholdene i det overfylte lasarettet som på denne tiden besto av kun èn brakke. Buchwiser kritiserte stalagens plassering nede ved riksveien på grunn av dets manglende muligheter for utvidelse.

stor Utbygging

Våren 1943 startet derfor tyskerne omfattende flytting og utbygging av Stalag 322. Finsketeltene i Silberfuchsfarm/Pappenheim ble demontert og erstattet med brakker, og området ble innringet med et nytt piggtrådgjerde. En ny innkjøring med port fra riksveien ble laget, og her ble det også anlagt et leirkjøkken samt satt opp en større brakke for de ukrainske fangevokterne. Oppe på platået ble i tillegg det som nå ble hovedleiren anlagt med brakker, latriner, kjøkkenbrakke, dobbelt leirgjerde og flere vakttårn. Et stort lasarett ble også bygget utenfor leirgjerdet. Her var det en avlusningsanstalt med badstu. Oppsamlingskummer for vann ble støpt i betong. Forholdene i det nye lasarettet ble nå bedre og man kunne også behandle syke tyske fangevoktere her. Innenfor hovedgjerdet i leiren ble det satt opp flere mindre enheter omkranset av piggtråd, det ble også satt opp flere brakker for fangevokterne rett ved hovedporten. Etterretningskilder fra 1944 oppgir at leiren nå i alt besto av nærmere 50 brakker med stort og smått. De tidligere fangebrakkene i den opprinnelige fangeleiren nede ved riksveien ble etter flyttingen brukt som overnattings/hvilebrakker for tyske tropper og det var ikke fast stasjonerte fanger her nede fra 1943. Den tidligere lasarettbrakken ble brukt som karantenebrakke for fanger med smittsomme sykdommer. Administrasjonen, kommandantboligen og utdannelsesbrakken der de ukrainske fangevokterne ble opplært til fangevoktere ble værende nede ved riksveien. Leirgjerdet ble også flyttet.

Dokumentasjon

De siste årene er tilgangen på tyske dokumenter fra arkiv blitt lettere, og her finnes det en del materiale som beskriver flyttingen og utbyggingen av Stalag 322 i 1943 og 44. Det finnes også sovjetiske etterretningsfoto som viser fangeleiren fra luften, og disse bildene er svært verdifulle i dokumentasjonen av leiren siden de viser området i sin helhet både før og etter utbyggingen i 1943.

Her kan man også se det nye lasarettet samt at den opprinnelige nedre delen av Stalag 322 ved riksveien er blitt omgjort. Bildene viser også Silberfuchsfarm slik den så ut da lærerfangene holdt til her samt ombyggingen etterpå. Foto viser hvordan den nye hovedleiren ble utbygd med dobbelt leirgjerde og vakttårn i hjørnene samt på to av langsidene. Kart og skisser som viser fangeleiroppbyggingen med brakker og tilhørende byggverk er tilgjengelig i OT-arkivene (Operation Todt), og ut fra dette har det derfor vært mulig å lage en nøyaktig skisse over hele Stalag 322 på Elvenes slik den så ut sommeren 1944.

Nordmenn

I den nye delen av Stalag 322 som ble opprettet i 1943 var det også en egen liten inngjerding der 18 arresterte nordmenn satt innesperet en periode. Inngjerdingen inneholdt kun en brakke adskilt fra de andre med et piggtrådgjerde. Dette var nordmenn som hadde gjort seg skyldig i forskjellige brudd på okkupasjonsmaktens regelverk pluss at det her også satt nordmenn som hadde bistått partisaner.

Traff tidligere fanger

I 2014 fikk Eivind Kosnes og Johan B. Siira i oppdrag fra Narviksenteret å kartlegge fangeleire i forbindelse med frigjøringsjubileet i oktober samme år. Resultatet ble en bok om fangeleirene i Sør-Varanger. Siden har Kosnes arbeidet videre med å kartlegge fangeleirene i Finnmark, og de over 20 leirene som var underlagt Stalag 322 på Elvenes. Fem av dem lå i Nord-Finland og noen i dagens Russland.

– I tillegg til å lære meg å bruke tyske arkiver til å finne fakta, har jeg også snakket med tidligere fanger. Mange historier om fanger og fangeleirer har nok vokst med årene etter å ha blitt gjenfortalt gjennom mange ledd. Her har det vært viktig å kontrollere historier opp mot hverandre. Når jeg så har snakket direkte med kilden, har det ofte vist seg at det ikke var akkurat slik som vitner har husket, og noen ganger har det blitt såkalte vandrehistorier ut av det, forteller Kosnes.

- Men historien om fangeleirene var svært dramatisk, og det er fremdeles mange historier om enkeltskjebner som ikke har blitt fortalt. Jeg synes det er viktig for ettertiden at dette blir fortalt så riktig som mulig, og at historien blir holdt levende. Hvis noen har historier de har lyst å dele, vil jeg gjerne høre fra dem, sier Kosnes.

I fredagens SVA kan du lese mer om fangeleiren på Elvenes.

Fakta

Det var over 7 700 fanger i fangeleire og fengsler i Sør-Varanger under 2. verdenskrig.

Til nå har mer enn 80 større og mindre leire og fengsler blitt kartlagt og dokumentert av Eivind Kosnes og Johan B. Siira.

Størrelsen på leirene varierte fra 10-15 fanger til rundt 1 600 i Stalag 322 på Elvenes.

2 300 fanger døde i fangenskap i Sør-Varanger under krigen.