Her publiserer vi takksigelsene som soldater som utmerket seg fikk i forbindelse med Operasjon Vest, etter krigen kalt Petsamo-Kirkenes operasjonen. Det var enhetens kommandanter som delte dem ut. Laveste utmerkelse var en klapp på skulderen og muntlig ros. Nest kom disse takkebrev som mange fikk. Etter det kom medaljene og den høyeste medaljen var utmerkelsen "helt av Sovjetunionen".

Stalin hadde hast med offensiven i Nord. Den 7. november skulle Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen feires og planen var å erklære på denne datoen hele Sovjetunionens territorium for fritt for tyske fascistiske okkupanter, som de ble omtalt som. Tiden var knapp og det var nok derfor at Stalin den 29. oktober omklassifiserte styrkene i PKO til defensive styrker for så den 1. november offisielt å utstede en ordre om 20 salutter med 224 kanoner på Den Røde Plass i Moskva. Stalin brukte 3 salutt-nivå. I forbindelse med denne operasjonen ble det 3 ganger saluttert på nivå 2. Nivå 1 var reservert for frigjøring av store byer. Ordren er stilet til general Meretskov og admiral Golovko. Teksten går slik «I dag den 1. november fullførte enhetene til Den karelske fronten sammen med støtten av skipene til Nordflåten under svært vanskelige forhold i nordområdene den fulle frigjøringen (osvobosjdenie) av Petsjenga (Petsamo) oblast fra de tyske fascistiske okkupanter» Deretter takker han de ca. 70 enheter involvert ved å ramse opp deres kommandanter ved navn. Takksigelse nr. 3 i forbindelse med denne operasjonen, ble utstedt i henhold til denne ordren av marskalk Stalin (han ble først generalissimo sommeren 1945).

Vi må nok se denne ordren i sammenheng med en annen begivenhet, ikke minst tidspress: Den 5. november skulle nemlig marskalk J.V. Stalin motta 2 ordener selv. Den ene var Seierordenen («orden pobeda») Dette ble bestemt 29. juli 1944 og var den 3. tildeling av Sovjetunionens høyeste utmerkelse (en stjerne med diamanter tatt fra ordener fra tsartiden..) Kun 23 personer fikk den. Først ut var marskalk Zjukov, deretter marskalk Vasilievsky. Den andre ordenen var den røde bannerordenen («orden krasnogo znameny»). Begge ble tildelt ham for å ha organisert og knust ‘de tyske fascistiske okkupanter’ (som de ble kalt) i hele landet. Etter denne dagen fortsatte likevel en del av de omgrupperte styrkene til Rustefjelbma vest for Tanaelva, men operasjonen måtte i praksis avsluttes senest den 7. november, revolusjonsdagen. Dette fordi Oktoberrevolusjonen av 25. oktober ved korrigering av den Julianske kalenderen, for å bringe den i samsvar med den europeiske, falt 13 dager senere i ‘ny tid’, det vil si på den 7. november (den russisk-ortodokse kirken følger fortsatt tidstabellen ‘gammel stil’..)!

Dette målet ble nådd med den vestligste sovjetiske kommandoposten i Rustefjelbma. Kun rekognoseringstropper på maks 1000 mann hver befarte i månedene etterpå området i den klimamessige «dødssonen» til Porsangerfjorden for å holde tyskerne under oppsikt.

Takksigelser med besvær.

Det ble utstedt 3 ordener om salutter på Den røde plass i forbindelse med PKO, hver av dem på 20 salutter med 224 kanoner på Den Røde Plass i Moskva. Den første 15. oktober for Petsamo (Petsjenga), den andre 25. oktober for Kirkenes og den tredje 1. november for hele PKO sett under ett. Det ble utferdiget takksigelser og delt ut medaljer i henhold til disse 3 ordener. Min hovedkilde for dette er Nordflåtens dagsavis ‘Den røde flåten’(«Krasnoflotets») i Polyarnij (tsarens Jekatarinahavn, Jekaterinenskaja Gavan) som også trykket utmerkelsene som reproduseres her. Det var Nordflåtens hovedkvarter da, etter krigen flyttet til Severomorsk på østsiden av Kolafjorden.

Vi reproduserer her to av disse takkebrevene. Takkebrev nr. 1. gjaldt inntakelsen av Petsamo (Petsjenga), takkebrev nr. 2 gjaldt inntakelsen av Kirkenes og takkebrev nr. 3 gjaldt frigjøringen av hele Petsjenga oblast. Et originalt eks. av takkebrevet for Petsamo (Petsjenga) har jeg skaffet Grenselandmuseet og kan sees der. I ordrene sine av 15. oktober («Petsamo (Petsjenga)») og 25. oktober («Kirkenes») brukte Stalin ordet ‘inntakelse’ («ovladenije»), mens han brukte begrepet ‘frigjøring’ («osvobosjdenie») og betegnelsen «Petsjenga (Petsamo) oblast» den 1. november. Den 1. november nevner han ikke Norge eller Kirkenes med ett ord i ordren, og holdt slik alle muligheter åpen i forbindelse med de kommende forhandlingene med norske og allierte stater (som særlig Storbritannia) eller staten som han kun hadde avtaler med, men ikke var traktatmessig alliert med (USA). Disse takkebrev ble kanskje utstedt da disse soldatene ble dimittert. De ble i hvert fall trykket etter 26. juni 1945: I teksten står nemlig at de ble utstedt i henhold til (!!) generalissimo Stalins ordrer av 15. oktober, 25. oktober og 1. november 1944 (!). I marskalk Stalins ordrer og takk ble avdelingene kun nevnt ved avdelingslederne. Disse takket på hans vegne de soldater og marinegaster som hadde utmerket seg. Ærestittelen ‘generalissimo’ fikk Stalin altså først den 26. juni 1945, rett etter den berømte Seiersparaden på Den Røde Plass den 24. juni 1945.

Det er imidlertid noe annet som er meget interessant med disse takkebrev: I takksigelsen for Petsjenga står det «Petsamo (Petsjenga)» som i Stalins ordre (Stalin skrev «Petsjenga (Petsamo)» i ordren av 1. november!). Men i takksigelsen for 1. november står det kun «Petsjenga oblast». Både Stalin og takksigelsene unnlater å bruke navnet Norge men skriver kun ‘Kirkenes’. Takksigelsene går faktisk noen hakk videre enn selve marskalk Stalin 15. oktober og 25. oktober når de skriver henholdsvis ‘frigjøring’(«osvobosjdenie») for Petsamo (Petsjenga) og ‘inntakelsen’(«ovladenie») for Kirkenes(!!!), noe som marskalk J.V. Stalin ikke hadde gjort i ordren sin av 25. oktober! Stalin brukte ordet ‘inntakelse’(«ovladenie») på begge byer! Verken Norge eller Kirkenes nevnes i Stalins ordre av 1. november som er en takksigelse for hele PKO, KUN Petsjenga (Petsamo) region. Dette kan naturligvis tolkes på flere måter. Det var utvilsomt hensikten ettersom på dette tidspunktet ingen enighet var oppnådd om en ny statsgrense istedenfor den finsk-norske statsgrensen som i praksis hadde opphørt å eksistere etter at Sovjetunionen fikk Petsamokorridoren (tilbake) ved avtalen av 19. september 1944. Her ser vi etter min mening den samme tendensen i tenkningen som Sven Holtsmark konstaterte, da han som første fra norsk side fikk adgang til Sovjets Utenriksdepartements arkiv i Moskva: til og med sommeren 1945 – og særlig da – både vurderte Utenriksdepartementet. (MID) i Moskva og Generalstaben alvorlig grenseutvidelse som ett av flere alternativ, og som en oppfølging av Molotovs krav om en del av Svalbard (Bjørnøya) og et to-landsstyre over resten av Svalbard 12. november 1944. Det var etter at Byråsjef Vetrov av den 5. Avdelingen allerede i okt. 1944 hadde forberedt dette. Samme Vetrov var sammen med sin stab også sentral sommeren 1945. De begrunnet ønsker om bl.a. grenseutvidelse med at ‘kanalen’ som knyttet Nord Russland sammen med Atlanterhavet på grunn av den teknologiske utviklingen stadig ble ‘smalere’ og måtte sikres. Noe som må settes i sammenheng med at Sovjetunionens kystflåte etter konvoi erfaringene ble omgjort til en havgående flåte, først med under lend-lease innleide skip, som HMS Sovereign fra Storbritannia, slagskipet ‘Arkhangelsk’ med base i Polyarni som vi omtaler i boken vår (Gorter & Suprun 2005 og 2015). Slagskipet ble som avtalt tilbakelevert etter krigen. Kritikk på tsar Alexander 1 sin gest til svenskekongen av 1825 da han som den ekte humanist han var, gikk med på fordelingen av Fellesdistriktet og den påfølgende statsgrensetrekkingen i Varanger av 1826 under Nicholas 1, spilte stadig en rolle (Holtsmark, Forsvarsstudier 1/2004).

Interessant er også at marskalk J.V. Stalin takker både general Meretskov av Den karelske front og admiral Golovko av Nordflåten i sine ordrer for Petsjenga (Petsamo) av 15. oktober og ordren av 1. november angående frigjøringen av hele Petsjenga (Petsamo) Region (oblast). Minst like interessant er at ikke var IKKE noen egen ordre og ingen salutt i Moskva da natten 22–23. oktober Pasvikelva ble krysset ved Akhmalakhti (Trangsund) og HELE NV Russland inkludert Petsjengaregionen var befridd. Dette var storpolitikk, ettersom statsgrensa mellom Finland og Norge de facto ikke lenger eksisterte. Allikevel ble senere alle 611 sovjetiske soldater som ble funnet døde på norsk side mens de sovjetiske styrkene til 25. september 1945 stod i Norge, gravlagt i en fellesgrav i Moder Russlands jord akkurat der, og av den grunn! Det store monumentet med kanonen samme sted vitner stadig om det.

Svært interessant er også at marskalk J.V. Stalin i sin ordre av 25. oktober om inntakelsen av Kirkenes KUN takker general Meretskov og IKKE admiral Golovko. Dette til tross for at f.eks. flåtens avis Krasnoflotets den 26. oktober ved korrespondent V. Maslennikov skryter fælt av flåtens innsats, som om den var totalt avgjørende for inntakelsen av Kirkenes …. Vi vet at flåten sviktet totalt, både der og ved Stalins forsøk om å avskjære den tyske arme og lage et ‘arktisk Stalingrad’. Den sviktet på nytt da den ikke klarte å avskjære de tyske konvoiene fra Kirkenes, blant annet fordi ikke slagskipet ‘Arkhangelsk’ (ledelsen var redd Stalin i fall skipet skulle gå tapt, og det hadde den gode grunner til …) ble satt inn. Enda en gang da 4 destroyere (av ren frustrasjon?, det var destroyerne Razumnyi-‘den fornuftige’, Gremjastsjij-‘den drønnende’-, Razjarennnyi-‘den rasende’- og Baku) den 26. oktober satt i gang et bombardement av Vardø etter i dårlig vær forgjeves å ha søkt etter de tyske konvoiene (Gorter & Suprun 2005: 99 – 141). Deretter klarte i hvert fall Flåtens fly å skade ca. 10 % av de tyske konvoiene som var på vei sørover (Suprun. Muntlig meded.).

Bastionforsvarssituasjonen har endret seg lite de siste 75 år men nå er både Norge og Svalbard tilsluttet NATO, blant annet av den grunn. Kravene og ønskene fra MID og Generalstabsnivå ble i 1945 av utenrikspolitiske grunner ikke fremmet politisk av Molotov. Grensen ble i ved overenskomsten av 1947 i store trekk den samme som i 1826, vel å merke bl.a. uten den østsamiske Bahccevei-siidaens 12 fiskeplasser i Jarfjorden og Bøkfjorden som Norge hadde løst ut ved å betale Finland 20.000 gullmark(!!). Sovjetunionen satset heller på et stormaktsfritt Øst- Finnmark og en takknemlig og vennligsinnet befolkning på norsk side av statsgrensen i nord. Tross alt hadde sovjetiske myndigheter i praksis overholdt Jurisdiksjonsavtalen om frigjøring med den norske eksilregjeringen av 16. mai 1944 til punkt og prikke. De oppnevnte en kommandant i Kirkenes som het Lukin Griege. Igor Diakonov fortalte oss i St. Petersburg at han ble valgt fordi denne – han het egentlig Pavel Grigorievtisj Lukin- var en elsker av Griegs musikk og hadde endret sitt etternavn til Lukin GRIEGE etter Edvard Grieg! I memoarene utgitt av Sør-Varanger historielag i 2001 skriver han det samme (pp. 120 og fotnote 19).

Språkgeniet, spikerskrifteksperten og professoren fra Hermitasjen Igor Diakonov var hans tolk; han skriver i sine memoarer at krigen som sådan hindrer en universell tolkning av begrepet ‘din neste’ og av den grunn er den største av alle forbrytelser … (pp. 130 op.cit.). Evig hedres de menn og kvinner som ga deres mest unge liv for vår frihet og nestekjærlighet!

Tekstene på takkebrevene:

«For vårt sovjetiske fedreland!

Kamerat juniorløytnant Nikolaj Mikhajlovitsj Kudrin!

Ved ordre av øverstkommanderende generalissimo av Sovjetunionen Kamerat Stalin av 15.oktober 1944 angående utmerkede kamphandlinger i kampene for frigjøringen av Petsamo (Petsjenga) fikk alt personell av vår enhet, Dem inkludert, takksigelse.

Kommandør over enheten 5 MTAKKD

Helt av Sovjetunionen

Generalmajor i Luftvåpenet Gubanov (sign.)

[Stempel: 5. mine- og torpedo luftfartsdivisjonen av Nordflåtens flyvåpen]

GM 209761. Trykkeriet til avisen «Krasnoflotets» (den røde flåten). Bestillingsnr. 1134»

«Kamerat juniorløytnant Nikolaj Mikhajlovitsj Kudrin!

Ved ordre av øverstkommanderende generalissimo av Sovjetunionen Kamerat Stalin av 25.oktober 1944 angående utmerkede kamphandlinger i kampene for å ta byen Kirkenes i besittelse fikk alt personell av vår enhet, Dem inkludert, takksigelse.

Kommandør over enheten 5 MTAKKD

Helt av Sovjetunionen

Generalmajor i Luftvåpenet Gubanov (sign.)

[Stempel: 5. mine- og torpedo luftfartsdivisjonen av Nordflåtens flyvåpen]

GM (uleselig) Trykkeriet til avisen»Krasnoflotets». Bestillingsnr.(uleselig)»

5.MTAKKD står for « 5. mine- og torpedo Kirkenes luftfartsdivisjon dekorert med Røde baneordenen». Denne divisjonen ble ifølge Wikipedia dekorert med rødebaneordenen den 31.10.1944 og fikk navnetilføyelsen Kirkenes den 14.11.1944. Stempelet har fortsatt det gamle navnet: 5. mine- og torpedo luftfartsdivisjon men det kan være fordi slike stempel naturligvis var mangelvare. En fristes til å tro at disse takksigelsene ble utdelt nokså kort tid etter dette eller, hvem vet, ved dimittering av disse soldatene da dokumentene ble kontrollert og alt sammen ble ajourført. Hver tjenestepliktig hadde nemlig sitt eget kartotek hvor stadig alt som han eller hun var med på ble notert ned.

Drs. Waling T. Gorter (cand.polit.) Longyearbyen/Kirkenes, 20. oktober 2019