I forbindelse med 75 -års markeringen av frigjøringen av Øst-Finnmark har Aftenposten den 19.10.2019 laget en omfattende artikkel fra tildragelsene i Kirkenes og Sør-Varanger da russiske soldater frigjorde sivilbefolkningen fra gruvegangene i Bjørnevatn.

Jeg er født i 1939 og har meget sterke minner – ikke fra Kirkenes eller Bjørnevatn, men fra Munkefjord den kvelden tyske soldater trakk seg vestover langs riksveien.

Mine foreldre hadde ervervet et nydyrkingsområde på nordsiden av Munkefjorden. På denne siden av fjorden var det bare noen få gårder, men uten veiforbindelse. Siden de tyske soldatene som sto for «den brente jords» aksjon hadde det travelt med å komme seg videre, hadde de ikke tid til å komme over til gårder som lå utenfor veiforbindelse. Derfor fikk disse avsidesliggende gårdene stå igjen – heldigvis.

På nydyrkingsfeltet på nordsiden hadde min far ennå ikke rukket å sette opp et hus, men hadde fått opp en gamme der vi bodde. På denne tiden var det ingen veiforbindelse til Bugøynes ved Varangerfjorden. Derfor ble bygda spart nedbrenningen.

Denne dagen da tyske tropper trakk seg vestover var mor og far over på bestefars gård ved riksveien på sørsiden av fjorden. Jeg hadde min onkel Mathias Johnsen som barnevakt den dagen. Da vi så hva som var i ferd med å skje med gårdene langs riksveien gikk min onkel og jeg ned på et lite fjellparti nede ved fjorden. Der lå vi på magen og betraktet det dramatiske skuet på den andre siden av fjorden.

Det var alt blitt mørkt så flammene fra de brennende husene på den andre siden av fjorden var veldig godt synlige i høstmørket. Det var et dramatisk syn for oss begge. Vi visste ikke da hvor mor og far befant seg, men de dukket heldigvis opp i gammen senere på kvelden.

Det som var spesielt ved dette synet av raden av hus som sto i flammer på den andre siden av fjorden, var at det var nærmest en stjernehimmel av leirbål i fjellsiden noen hundre meter ovenfor riksveien. Det viste seg senere at det var russiske soldater som hadde kommet over fjellene fra Pasvikdalen til Munkefjorden.

Fra disse leirbålene kunne de betrakte de tyske soldatenes tilbaketrekning langs riksveien. I lang tid etter denne kvelden var det merker i terrenget etter de russiske leirbålene.

Hele befolkningen hadde jo fått ordre om å evakuere, men mine foreldre valgte å finne et gjemmested i terrenget på nordsiden av fjorden. Far hadde sett seg ut et skjulested i en ur et par kilometer unna gammen. Hit hadde han fraktet de nødvendigste husgeråd i tilfelle gammen skulle bli brent.

Her lå vi i skjul på dagen. Men så oppdaget far at det sto en tysk soldat som observatør på en fjelltopp et par kilometer sør for gammen og holdt oppsikt med alle bevegelser. Vi følte oss ikke trygge i skjulestedet! Og mor og far gjorde en beslutning om å flytte skjulestedet lenger sør under en bratt fjellskrent som var godt skjult for innsyn fra alle kanter. Også fra luften.

Her fikk vi installert et leie for natten. Til tross for sen oktober var det mildt denne kvelden. Mor var på denne tiden gravid i 7. måned. Men det ble selvfølgelig ikke mye søvn den natten fordi det var både flydur og hvin av granater over hodene våre. Tyskerne hadde en stor kanonpost med radar på høyden mellom Munkefjord og Neiden cirka fem kilometer unna. Herfra var det ildgivning østover mot Kirkenes og Høybuktmoen – formodentlig.

Da morgenen kom hadde det stilnet av og far dristet seg ut for å rekognosere terrenget. Vaktposten på fjelltoppen var borte så vi trakk tilbake til gammen som sto intakt og urørt.

Utover dagen kom folk fra nabogårdene langs riksveien som heller ikke hadde fulgt ordre om å evakuere, men som hadde funnet seg sine skjulesteder under dramatikken. Jeg kan minnes at mor kokte en suppe på små salte kjeks i fiskefôrmat som var droppet i bygda fra Røde Kors. Dette ble til felles måltid både for vår familie og de som var på flukt fra sine nedbrente hjem.

De som evakuerte fra Munkefjord, var bare min fars to søstre som med sine familier hver for seg slo seg ned i Bugøyfjord og Bonakas i Tana.

De russiske soldatene ble imidlertid boende i Munkefjord til våren 1945 i sine gamme-leire. Det var en viss omgang med de russiske soldatene men jeg kan ikke minnes at det oppsto ubehageligheter av noe slag. De russiske soldatene drev imidlertid fiske i Munkefjorden med dynamitt, hvilket var upopulært.